Else Geelmuyden Orsteins selvbiografi  "Minner fra et langt liv"

 

Else Orstein ble født 1920 som datter av Ivar Geelmuyden (1888-1928) og Sigrid Hafstad (1891-1980).  Hun skrev i 1997-2003 sin selvbiografi, som du finner her.  Historien er delt i følgende 6 kapitler:     

Else Orstein ca 1938-1940

Innhold

1.  Barndom og ungdom

2.  Voksenlivet

2b. Voksenlivet -  Vedlegg om mine reiser

3.  Arbeidslivet

4.  Det amerikanske eventyr

5.  Mitt franske eventyr

6.  Avslutning  

1.  Barndom og ungdom

Jeg ble født på Hjelmås 27. august 1920.  Steffen på Fyllingsnes sin kone var jordmor.  (Steffens grav er den som først ble satt ved Hjelmås kapell.)  Min eldste søster, Sigrid, var da vel 2 år, født 30. mai 1918.  Dagny ble født 23. februar 1922 og sist Elina 1. april 1926.  På den tid bodde mor mange måneder hvert år på Hjelmås, og far reiste frem og tilbake med motorbåt.  

Far, har jeg hørt, møtte mor da han var styrmann på morfars skip.  Senere ble han kaptein og seilte på de store hav.  Tidligere var det vanlig at kapteinen tok familien med på skipet, så mor og tante Astri og mormor reiste endel med morfar.  Mor hadde bare en søster, Astri.  Hun var kunstnerisk og flink til å synge, ble senere skuespillerinne og sangerinne.  Hun bodde for det meste i Frankrike og var gift med Kay Samuelson.  Kay fikk etter mange år barn med en annen kvinne, og Astri forlangte at de skulle skilles og at han skulle gifte seg med barnets mor.  Det gjorde han, men han var alltid siden omsorgsfull mot Astri, har jeg hørt.   

Da mor og Astri var unge har jeg forstått at mor ofte følte seg i skyggen av Astri som hadde så mange talenter.  Men livet har vist at hun selv også hadde mange talenter.   

Ett år fikk mor bo alene i Amerika, antakelig på en pensjonatskole.  Det, har mor uttalt, var et av de beste årene i hennes liv.  

Morfar døde i 1920 før jeg ble født.  Han var skipskaptein.  Jeg har hørt at morfar og mormor i sin tid var velstående, men at de tapte en masse penger.  Hvordan er jeg ikke sikker på.  Imidlertid hadde de i sin tid overført endel penger til oss barnebarn.  De sto i overformynderiet og kunne ikke brukes fritt av mor.  Men de var nok til stor hjelp i vanskelige tider etter at far døde.  Mormor døde i 1930 da jeg var 9 ½ år.  Det eneste jeg husker er at jeg bodde hos henne da far lå syk, og at hun fortalte meg at far var død.  Vi bodde alle en tid hos henne i Harald Hårfagres gt., 1. etg., etter fars død.  Hun døde ca. 2 år etter.  Jeg har et glimt fra da de bar kisten ut.  

 

 
Tilhørende tekst skrives inn her Anne Elisabeth Giertsen, ukjent år 

 

 

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

 

 

 
Astrid Hafstad Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

 

    
Tilhørende tekst  Tilhørende tekst  Tilhørende tekst 

Som voksen traff jeg tante Astri to ganger:  En gang besøkte hun Bergen for å holde en resitasjon, konsert.  Den andre gangen besøkte Audun og jeg henne i Gøteborg hvor hun oppholdt seg da, og vi tilfeldigvis var der.  Hun døde på et pleiehjem i Gøteborg over 90 år gammel.  

Mor reiste også endel med far.  Etter at far fikk astma, måtte han gå på land.  Han tok dispasjøreksamen og drev et havaribyrå sammen med sin svoger Erling Magnus og dessuten Geelmuydens sandkontor.  Far var dessuten direktør i Indre Nordhordlands Dampskibsselskab, og han var aktiv venstremann i bypolitikken og var med i bystyret.  

Far og mor bygget huset på Hjelmås i 1917 og kjøpte eiendommen i flere omganger av Berge Hjelmås.  

Huset ble også bygget i flere omganger.  Først ble kjernen laftet, med en åpen altan mot vest, med tre buer ytterst.  Første etasje besto av et kjøkken like innenfor altanen, med vindu og dør ut mot denne.  Rett utenfor kjøkkenet gikk en steil trapp opp til 2. etasje, i motsatt retning av den nåværende.  Under denne trappen hang yttertøyet og utenfor var en liten passasje inn til peisestuen, som da ikke hadde peis, men ovn.  Andre etasje var som nå.  

Senere ble det bygget til i nord.  Da var det et lite værelse i hver ende med et grovkjøkken i midten.  Her var håndpumpe, vask og dør ut.    Så ble glassverandaen bygget mot syd.  Senere fikk vi i grovkjøkkenet også to store steinvasker (kummer) med lokk som fungerte som bord når vi ikke vasket klær der.  Det var mor som i sin tid senere flyttet kjøkkenet til det vestre av de små bakværelsene, slik at vi fikk en spisestue der det gamle kjøkkenet hadde vært.  Hun fikk laget ny trapp som fremdeles er der.  For å få plass til yttertøy da vi bodde der fast, bygget hun inn litt av den åpne altanen mot vest og fikk glass i den ene  (sydligste) buen og dør ut derfra mot altanen.  Først i 1967 bygget Audun og jeg etter mange overlegginger inn hele altanen slik at vi fikk en stor og trivelig lys spisestue med flott utsikt vestover mot ettermiddags- og aftensol.   

Jeg husker så vidt at vi bodde en tid i Nygårdsgaten.  

Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

Far hadde motorbåt, flere hunder og gikk på jakt i fjellet på Hjelmås, fisket i Hjelmåsvannet, satte garn i sjøen.  Den gang fikk en mye fisk.  Jeg husker så vidt at far satt ved stuevinduet på Hjelmås og stelte med et krystallapparat, og at vi barn fikk lytte.  Jeg husker også så vidt at vi fikk elektrisk lys der,-  da lyset ble slått på.   

Jeg har bare hørt om skipet Delta som forliste og ble ført inn til Langholmen og losset.  Mannen (gallionsfiguren) av tre fra skipet ble boltet i hagen og sto der i mange år, til glede for store og små.  Tilslutt ble det vanskelig å holde den vedlike og den ble gitt til Bergen Sjøfartsmuseum.  Skipsklokken er her på Hjelmås og blir tatt vare på.  En stor klubbe og en forseggjort pose til tau er her også.  

Fars fettere Olaf Giertsen, Sverre Sandberg og mors kusine Augusta Sørby med familier var venner og hadde også hus på Hjelmås, og var mye sammen.   

Jeg husker så vidt at vi bodde i Høies gård over en vinfabrikk på Laksevåg.  Jeg husker ikke meget om min far.  Området var omgitt av en mur med port.  Jeg hadde ikke lov å gå utenfor porten.  Men gjorde det likevel en gang.  Da så jeg far komme hjem, og ble veldig redd for at han skulle oppdage meg.  Jeg har også et glimt av danseskoleball i Logen sammen med far og mor.  

I 5-års alderen ble jeg operert for brokk på Betanien.  

En dag sto jeg på loftet og så på hushjelpen som rullet tøy.  Så stikker jeg nysgjerrig pekefingeren inn i rullen uten at hushjelpen ser det.  Resultatet var en løs fingertupp.  Vi endte på legevakten hvor onkel Sverre sydde den på plass.  Dette skjedde i Høies gård på Gyldenpris/Laksevåg, hvor vi bodde da far døde.  

Da Elina var ca. ½ år, Dagny ca. 5 ½ og Sigrid ca. 9 ½ år, reiste mor med dem til Pau i Frankrike og var der en tid.  Det het seg at det var på grunn av Dagnys astma som hun var svært syk av fra fødselen av.  Jeg var igjen hos farfar, som bodde på Tanks skole.  Jeg var vel ca. 7 år da.  Jeg hadde det fint på Tanks.   

Bestefar hadde en hushjelp som het Ingeborg.  En dag satt jeg på kjøkkenbordet og satte fingeren nysgjerrig inn i en gammeldags åpen kontakt, og fikk et voldsomt støt.  En annen dag på vei til skolen (første klasse), var det et hull i gaten med planker over.  Jeg skulle naturligvis balansere over planken, falt og fikk en spiker som rev opp under kneet.  Det ble en tur til legevakten igjen, hvor onkel Sverre sydde mange sting.  Jeg var også alene med bestefar på Hjelmås i ferien, og ble passet på og forkjælet.  Før var det grinder over bygdeveiene.  Hvis bestefar nærmet seg en grind og det var barn i nærheten, sprang de til og åpnet grinden og fikk alltid noen ører for det.  

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

Far døde 2. mai 1928 av blodpropp etter benbrudd på skitur på Dyrkollbotn.  Mor var hos ham da han døde.  Da far var død sa onkel Erling at han skulle ta seg av forretningene, så mor kunne ta seg av sine 4 barn.  Jeg var da 7 ½ år og gikk på Nygård skole.  

Før far døde holdt de på å bygge hus i Gimleveien.  Han rådet mor til å avvikle dette, men beholde Hjelmås.  Vi bodde en tid hos mormor i Harald Hårfagres gate.  Siden flyttet vi til en hjørneleilighet i Fr. Meltzersgt.  To søstre av farfar, Sophie som hadde vært lærerinne og Agnes, som satt i rullestol, bodde i samme gate og vi barn besøkte dem ofte og fikk lunken saft for at vi ikke skulle bli forkjølet.    

I mange år etter fars død fantaserte jeg ofte om at han en dag ville dukke opp igjen på et vis.  Jeg savnet veldig det å ha en far.   

Noe jeg husker godt, men ikke kan tidfeste:  Madrassene vi hadde i sengene på Hjelmås var trekk som ble fyllt med høy fra nabogården hvert år.  

Så flyttet vi til Hjelmås.  Jeg vet ikke riktig når, men det må antakelig ha vært i slutten av 4. klasse, for jeg gikk noen måneder på bygdeskolen.  Her gikk jeg bl.a. sammen med Borgny Helland.   Guttene i klassen ertet meg som var byjente.  Men klassekamerat Roald Fyllingen sa til dem at "de må vera snille med ho Else".  Det har jeg aldri glemt ham, og fortalte det til ham 55 år senere.  Første uken på denne skolen hadde jeg pugget bibelhistorien forlengs og baklengs og kunne den på fingrene.  Da sier skolemester Helland:  "Kan du Else fortelja meg noko i dag?"  Jeg trodde han mente at jeg skulle fortelle et eller annet, tenkte ikke at det dreiet seg om bibelhistorien, så jeg var sjenert og mente at jeg ikke hadde noe å fortelle.  Så sa skolemesteren:  "Ja, kan kanskje Borgny fortelja noko?"  Ja, Borgny ramset opp hele bibelhistorien, og jeg gremmet meg.  Senere fikk vi guvernante som bodde hos oss da jeg tok 5., 6. og 7. klasse.  Vi hadde en ny guvernante hvert år.  Jeg måtte ta 7. klasse eksamen i norsk og regning (1934) i byen.  Det var farfar, rektor ved Tanks, som plukket ut flinke elever fra avgangsklassene ved gymnaset.  De het frk. Hestad, Helga Bleiklie og frk. Tvedt.  

I de dager var det ikke alltid lett å være ung pike når det gjaldt ting som menstruasjon.  Når en nå ser all reklamen om alle flotte hjelpemidler, til og med "med vinger"!  Jeg vet at noen strikket bind, som da etter bruk ble lagt i vann og vasket.  Vi brukte filler.  F.eks. gamle slitte laken, håndklær etc. som ble klippet opp.  De måtte også brukes om og om igjen.  I en tid da man aldri snakket om slike ting, var det ikke lett.  

Hver morgen før skolestart på Hjelmås spilte mor norske folkeviser på pianoet og vi sto bak og sang.  Det deiligste vi visste var når mor spilte når vi hadde lagt oss om kvelden. 

Sigrid gikk på middelskolen og bodde i byen hos farfar.  Vi hygget oss om kveldene, stekte epler i peisen.  Vi barn lekte med bygdens barn om ettermiddagene og ble etterhvert endel av Hjelmås.  Vi gikk til Seim når det var konfirmasjon der, gikk til bedehuset til basarer og julefester.  Det var naturligvis turen til og fra som var det morsomste.  Vi hadde mye moro på veien.  

Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

Det året frk. Hestad var guvernante, hadde vi en morsom vinter.  Mor og frk. Hestad hadde funnet på at de ville kjøpe en gammel buss og innrede den slik at vi alle kunne reise på tur med den til utlandet.  De måtte selvfølgelig ta sertifikat først.  Dette var før det var vanlig å dra på campingtur med bil.  Vi barn var levende opptatt av innredningen av bussen, og vi så på kart og fant ut hvor vi ville reise.  Vi tegnet hvordan bussen skulle være mest praktisk innrettet.  Ja, det ble en innholdsrik vinter.  Selvfølgelig ble det ikke noe av.  Jeg tror nå at de voksne visste at det var en drøm.  Men for oss barn var det virkelig nok.  

Av guvernantene ble spesielt Helga Bleiklie en venn av familien også senere.  Hun hadde sangstemme, så hun og mor musiserte.    Vi hadde piano og mor var flink til å spille.  De fikk snekkeren Ivar til å dreie ut menneskelignende hattestativer, som mor og Helga malte som stuepiker og tjenere og solgte.  Det hadde vi mye moro med.   

Mor forsøkte også å tjene litt ved å formidle strikkearbeider for husfliden til kvinnene i bygden.  Vi hadde masse bær i hagen.  Hun solgte bær som vi barn måtte plukke og hun laget syltetøy som hun solgte til en forretning i byen (Secher, tror jeg).  Vi barn måtte luke hagegangene hver dag en stund.  Det likte vi ikke.  Vi visste ikke om ugressmidler den gang.  

Der var ikke så mye trær, så vi samlet rekved ved sjøen og brente koks i peisen.  Om vinteren gikk vi på skøyter på Hjelmåsvannet.  På den tid hadde bøndene plikt til å være med å skjære is og frakte den til meieriet som oppbevarte den i sagmugg og brukte den til å holde melken kald.  Om sommeren laget vi av og til iskrem.  Da fikk vi litt is på meieriet, blandet med grovt salt til en ismaskin vi hadde, en beholder til iskremen og en større til is og salt.  Så måtte vi sveive ivei 1 til 2 timer.  Men iskremen ble god.  Av og til ble jeg invitert på dansemoro hos min kusine Anne Elisabeth som bodde på Paradis.  Mor sydde ballkjole.  

Hver 17. mai mens vi bodde på Hjelmås, samlet mor alle barna vi kjente.  Så fikk vi eggedosis og gikk i tog rundt huset, før vi gikk i bygdetoget og var med på lekene, som den gang var utenfor Ungdomshuset.  

Et år mens vi bodde på Hjelmås fikk jeg åtte høner i presang til fødselsdagen min.  Jeg fikk mais til dem fra bestefar og solgte egg til mor.  Vi hadde et lite skipsoverbygg (muligens fra Delta) til hønsehus og det sto der hvor ripsbuskene var (på flaten vest for huset).  En gang skulle jeg få klekket ut 20 egg hos en mann som drev med slikt i Sauevågen.  Det ble 8 kyllinger av det, og jeg måtte plukke dem ut selv fra en stor flokk.  Det ble 8 haner !  De fetet jeg opp og Johan Rongved slaktet dem.  Den første hanen lot han springe etter at hodet var hugget av.  Det glemmer jeg aldri.   

Mor og far hadde noen gode venner, Wiberg Larsen.  Hun ble tidlig enke og bodde i et år med sine 3 barn i huset til onkel Olav Giertsen nede i "Jersing-hagen", nabotomten i vest.  Spesielt husker jeg Kjell og Halvdan.  Kjell deltok i undervisningen med oss.  Det var det året Helga Bleiklie var guvernante.  

I en del skoletimer gikk vi tur med guvernanten.  På vei til hagegrinden fikk vi følge av hønene mine, katten og av og til en hund jeg hadde lånt.  Jeg var veldig glad i dyr, og var bestemt på at jeg ville bli bonde når jeg ble voksen.  

Mor hadde også høns en tid.  De holdt til i bakrommet i vedboden med utgang for hønsene på baksiden.  

Opprinnelig var nabobruket eiet av Berge Hjelmås.  Da han ble gammel kom hans familie, som også het Hjelmås, fra Karmøy for å overta og drive gården.  De hadde en datter Borghild og en sønn Anfinn.  Jeg ble gode venner med begge.  Her lærte jeg å melke og melket kuene på Stallane, området over vårt hus.  Det gikk visst ikke for denne familien å drive gård.  Det var da Ottar Styves foreldre kom inn i bildet og overtok gården.  Borghild giftet seg senere med en Kålås.  Anfinn bygde et lite hus litt nord for vårt sted og  giftet seg med en jente fra Salhus.  

Når en går nordover fylkesveien på Hjelmås ligger det et hus nede ved Hjelmåsvannet.  Det er bygget etter at det gamle huset brant.  Stedet kalles Kalvehagen.  Der bodde bygdas skomaker Rasmus Fyllingen, hans kone Sara, barna Alf, Ingolf, Ragnvald og Oliva.  I dag er alle disse, unntatt Oliva, døde.  Den tiden vi bodde på Hjelmås var Oliva og jeg hjertevenninner.  Vi blandet blod og var støtt sammen.  Jeg vanket mye hjemme hos dem, og når Oliva, som var 2 år eldre enn meg ikke var ferdig med pliktene sine, hjalp jeg henne.  Vi kom fra hverandre da vi flyttet til byen og hun også flyttet fra bygden.  Men i 2001, ca. 65 år etter, fikk jeg et langt og koselig brev fra henne hvor hun fortalte om sitt liv og mintes alt det morsomme vi hadde hatt sammen.  Jeg skrev et like langt brev tilbake.  

Av og til var vi i byen på besøk hos mors kusine tante Therese og onkel Olav Giertsen.  (ikke Hjelmås-Giertsen !)  Han var styrer ved sjømannskolen og bodde der også.  De hadde en hund (boxer), som jeg var veldig redd.  Den så fryktinngydende ut, men var etter hva tante Terese sa bare snill og ville så gjerne hoppe opp på oss av bare glede over at vi kom.  

Mor sydde klær til oss alle.  Hun snudde og vendte gamle plagg så de ble som nye.  Hun fikk tilsendt stoffprøver hvert år fra Sundt og Kløverhuset, og fikk tilsendt stoffer.  Den gang var det vanlig med søndagskjoler.  En kledde seg litt finere om søndagen.  Et år hadde mor sydd en fin søndagskjole til meg.  Den var halvlang, av et litt tungt stoff.  En søndag hadde mor besøk av gode venner, et ektepar.  Jeg skulle være med i båten på Hjelmåsvannet og ro når han fisket med stang.  Jeg hadde min nye, fine kjole på.  Godt utpå veltet båten, og det var med nød og neppe vi klarte å svømme i land, han i full dress og jeg med min nye kjole, som ble blytung i vannet.  

Vi reiste med båtene gratis til vi var 18 år.  Det var en slags pensjon etter fars død.  Mor reiste gratis helt til Bergen Nordhordland rutelag overtok etter Indre Nordhordland dampbåtlag.  Hun søkte om å få reise gratis med bussene også, men fikk avslag.  Det var ganske bittert.  

Familiene Rognved og Helland ble gode venner med oss.  

Det var stas hver skoleferie.  Da kom familiene Sandberg og Sørby.  I Plesnerhagen (nå Brakvatne) kom familiene Namtvedt og Erichsen, og vi hadde mye moro sammen.  Det var alltid sørgelig når de reiste igjen om høsten.   

Det var ikke så vanlig som i dag med tannstikker.  Men jeg husker godt farfars tannstikke.  Den var antakelig av elfenben og ble svingt ut av et lite hylster ved bruk (som en lommekniv).  Farmor kan jeg ikke huske.  Hun døde 11.7.1925.  

Farfar ("bestefar") betydde mye for oss etter at far døde.  Han bodde alltid hos oss om sommeren (hele skoleferiene) og vi var svært glad i ham.  Han fikk egg til frokost hver morgen på Hjelmås, og vi barn byttes om å få hatten av egget.  Det var stas.  Vi var ikke forvent den gangen.  Jeg tror nok at han hjalp mor endel økonomisk.  I byen bodde han på Tanks skole, hvor han var rektor.  Han var ordfører i byen frem til kort før bybrannen i 1916.  Fra når vet jeg ikke.  Da han ble pensjonist flyttet han til datteren tante Betty og onkel Erling på Paradis.  Senere flyttet han til et pensjonat på Fjøsanger.  Bestefar døde 7/7-1942 og det ble et stort savn for oss alle.

Etter hvert kom det mindre og mindre penger fra Geelmuydens Sandkontor  og mor måtte gjøre noe med det.  Hun reiste til byen for å ta et handelskurs i 3 måneder for å få handelsbrev.  Da var vi alene med guvernanten, frk. Tvedt.   

Da jeg skulle begynne på middelskole i 1934, flyttet vi til byen og mor overtok driften av Geelmuydens Sandkontor.  Vi fikk en leilighet på Paradis, litt nord for Paradis-krysset (på vestsiden av veien).  I første etasje bodde vi og i kjellerleiligheten drev Sigrid en tid barnehage.  I tillegg til arbeidet på kontoret, vevet mor for å spe på inntektene.  Et av de store teppene (Mattheus) i Storetveit kirke er vevet av mor.  Hennes navn er vevet inn på toppen av arbeidet.  Teppet var tegnet av Axel Revold, og han var ofte hjemme hos mor på Paradis for å diskutere tegningen.  Mor mente Revold hadde tegnet hodet alt for lite med tanke på den store høyden (perspektivet), og han gikk med på å forstørre det.  En kan i dag se at hodet absolutt ikke er for stort.   Veven gikk tvers over et rom, og de to krakkene gikk på skinner.  Hun hadde en veve-elev som deltok.  Jeg synes å huske at vi hadde hushjelp en tid der.  Den gang var det ikke så dyrt som nå.  Men jeg husker også at vi barn måtte gjøre mye hjemme.  Jeg mener å huske at jeg fikk penger og skulle sørge for innkjøp over lengre tid, og at det var meg som var flinkest av oss søstre å få pengene til å vare.  

Det viste seg at Geelmuydens Sandkontor var kommet i stor gjeld til sandeierne inne i fjorden.  Mors fremste mål var å få betalt denne.  Det tok mange år, men det var en stor dag og en stor seier for henne da hun kunne fortelle at nå var all gjeld betalt.  

Jeg begynte på Tanks skole 1934, mens mine søstre gikk på Paradis skole.  Derfor fikk jeg venner fra andre steder enn Paradis.  De viktigste venninnene mine fra middelskolen var Ingrid Faanessen, senere Hansen, Martha Meyer, senere Midtun, Aud Birkeland, senere Brevik, hennes søster Adelheid, senere Nicolaysen og Ingeborg Wilhelmsen, senere Heien.  Vi har holdt sammen hele tiden siden.  Spesielt ble Ingrid og Aud nære venner helt opp til i dag.  Adelheid døde dessverre av kreft, bare 60 år gammel.  

Hjemmet vårt var alltid åpent for våre venner.  Den dag i dag har jeg venninner som ennå snakker om hvor hyggelig mor laget det for oss når vi hadde besøk.  

I middelskoletiden kom jeg med i "laget" som var en kristelig middelskoleforening.  Jeg deltok  på turer og møter og var ganske overbevist.  Mor likte ikke dette riktig.  I denne tiden traff jeg Audun som skulle bli min ektemann tilslutt.  Vi "gikk sammen" i flere år.

I en periode (før krigen) hadde vi en tysk pike, Irmgard, boende hos oss på Paradis, mens Sigrid bodde hos hennes familie i Tyskland.  (Ikke som hushjelp, men som bo-utveksling).  I påsken var Irmgard og jeg på påskeferie i Dyrkollbotn.  Vi ble kjent med noen kjekke gutter som bodde i en hytte et stykke fra.  En dag brakk Irmgard foten og kunne ikke gå på ski.  Men guttene tok meg med og vi hadde det greit.  En dag ble jeg i hytten deres og vi glemte tiden.  Da en av dem skulle følge meg hjem var det nydelig måneskinn og alt for sent.  Det var blitt så hardt at vi måtte gå og bære skiene.  Da vi endelig kom frem etter en meget romantisk tur sto samtlige på Dyrkollbotn ferdig til å gå ut og lete etter meg.  De var ikke blide.  Jeg var 15 år.  

Vi hadde det nok vanskelig økonomisk.  Men vi følte aldri at vi var mindre enn andre, selv om vi ikke kunne få alt venninnene fikk, som sykkel, ski, etc.  Mine ski var fars store, tunge, gamle.  Det var litt bittert å ikke kunne være med når venninnene dro på sykkeltur.  

En vinter, 17 år gammel, hadde jeg et stygt fall på ski i byfjellene.  Ingrid, Aud, Martha og jeg var på skitur på Rundemannen, tror jeg.  Underveis ble vi enige om å skille lag.  Martha og jeg gikk en annen vei.  I en bakke ned mot et vann falt jeg stygt og slo låret kraftig.  Noen gutter som var i en hytte i nærheten, kom og hjalp oss og vi ble en stund i hytten og vi akte sammen med dem til byen.  Jeg hadde dårlig samvittighet for at vi hadde skilt lag i fjellet, så da jeg kom hjem, turde jeg ikke si at jeg hadde slått meg.  Låret var nesten svart og det tok tid før det syntes normalt.  I påsken på Hjelmås ble det riktig vondt, og onkel Sverre Sandberg, som var kirurg, kom og så på det.  Han la meg inn på Betania sykehus.  Det var en bensvulst, ca. 5 cm. i diameter og 10 cm. lang.  Den ble tatt vekk og etterlot seg et arr på 36 cm i bue.  Det tok 2 år før jeg var i stand til å hoppe.  

Jeg fullførte ettårig gymnas ved Ant. Johannesens handelsskole i 1938, og fikk etter noen måneder arbeid som kontordame i Knappehuset med kr. 70,- for måneden.  Jeg hadde delt kontortid som butikkfunksjonærene.  Det vil si noen timer fri for å gå hjem og spise middag og deretter arbeide til kl. 19.00.  Det var vanlig på den tiden.  Vi arbeidet også om lørdagene og hadde 2 ukers ferie i året.  Da jeg gikk ved Ant. Johannesen, bodde vi på Paradis.  Jeg husker ved avslutningsfesten skulle min kavaler følge meg hjem midt på natten.  Å gå til Paradis var jo koselig når vi var to, men sikkert ikke så koselig å gå tilbake alene.  Senere tok jeg flere aftenskurs i norsk og engelsk stenografi.  

Mor, som nå hadde drevet Geelmuydens Sandkontor noen år, fant det upraktisk at sandskøytene måtte ligge ved kai til de var utlosset etter hvert som sanden ble solgt.  Hun mente at silo for de forkjellige sandsorter måtte være det rette, slik at skøytene kunne komme og tømme lasten og straks dra tilbake.  På den tid fantes ikke siloer i Bergen.  Hun søkte og fikk den siste daværende sjøtomt i Dokken til bygg av Bergens første silo og kontor.  For å få fullført dette måtte hun først og fremst ha gruveeierne i Osterfjorden med seg.  På den tid var det uvanlig for en kvinne å involvere seg slik.  Bøndene (sandgruveeierne) var selvfølgelig på den tiden skeptiske.  Da jeg hadde lært stenografi, ble jeg med mor og høyesterettsadvokat Grimelund innover fjorden for møter med gruveeierne.  Vi reiste om natten med rutebåt.  Jeg skulle ta referat.  Hun fikk tilslutt gruveeierne med seg.  Under bygging av siloen trengtes mer kapital og Olav Wesenberg kom til med 51% av aksjekapitalen.  Som kontor fikk mor tak i en to etasjes skipskahytt.  Første last ble losset til Bergens Sandsilo 10. desember 1939.  Jeg viser til 100-års-skriftet for uttak og føring av sand i Osterfjorden "Sand og Singel fra Osterfjorden", side 33 til 37.  Til denne 100-årsdagen ble mor bedt som æresgjest til festen.  Hun nøt stor aktelse hos sandgruveeierne inne i fjorden.

Vi flyttet til Fjellveien 94, ved siden av der Astri nå bor.  

I april 1939 sluttet jeg i Knappehuset og begynte i Bergens Privatbank på bokholderiet til kr. 90,- pr. måned og hel arbeidstid.  Her behandlet vi ganske kompliserte bokholderimaskiner.  Av og til kom handelshøyskole-studenter for å få se på når vi brukte dem.  

Mor var en allsidig dame.  Foruten veving og en tid vevskole ved siden av arbeidet med sanden var hun meget aktiv i tunghørtes vel.  Hun var selv tunghørt.  

I mange år brukte mor tungvindte høreapparater med stort batteri som måtte bæres i sele under klærne.  All støy ble kraftig forsterket, så det var ikke alltid lett.  Hun gjorde i mange år opp til høy alder et stort arbeid  for døve og tunghørte.  I Bergens Hørselsinstitutts lokale henger et maleri av henne.  Instituttet ble startet av mor og Hildur Nilsen.  Det feiret 45-årsdagen med en stilig fest på Hotell Neptun i 1997.  Jeg ble som mors datter invitert og fikk ta med meg Knut.  Det ble også utgitt en historikk som viser det store arbeid som er nedlagt her.    Hun var også meget aktiv i fredsbevegelsen Kvinner for fred og mot atombomben helt til hun døde.  Hun var også medlem av Human Etisk forbund og nedla et stort arbeid i International liga for fred og frihet.  

   
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her