Else Geelmuyden Orsteins selvbiografi  "Minner fra et langt liv"

 

Else Orstein ble født 1920 som datter av Ivar Geelmuyden (1888-1928) og Sigrid Hafstad (1891-1980).  Hun skrev i 1997-2003 sin selvbiografi, som du finner her.  Historien er delt i følgende 6 kapitler:     

Else Orstein ca 1938-1940

Innhold

1.  Barndom og ungdom

2.  Voksenlivet

2b. Voksenlivet -  Vedlegg om mine reiser

3.  Arbeidslivet

4.  Det amerikanske eventyr

5.  Mitt franske eventyr

6.  Avslutning  

2.  Voksenlivet

Andre verdenskrig kom 9. april 1940.  Det var dramatiske dager.  Vi bodde da i Fjellveien 94.  Mor var lotte og måtte melde seg i Kalmarhuset.  Elina var bare 14 år og evakuerte sammen med en venninne og hennes prestefamilie til Hardanger.  Da ryktene gikk at byen skulle bombes samme kveld, ble vi enige om at Dagny og jeg sammen med noen venner skulle ta oss over fjellet samme kveld til Arna og få skyss derfra til Hjelmås.  Sigrid arbeidet ved et barnehjem på Bestum i Oslo.  Slik ble det.  Vi overnattet i en hytte på fjellet, og fikk skyss fra Arna til Hjelmås.  Der ble vi noen dager til mor ringte og ba oss komme tilbake.  Det var ganske rart å komme tilbake til en besatt by.  

Det ble ansett som ganske farlig å bo nede i byen.  Derfor ble gamlehjem bl.a. evakuert.  Vi som bodde i Fjellveien fikk inn flere gamle i vår leilighet noen dager, så det ble ganske trangt.  Mor fikk kusma og var nokså dårlig.  Plutselig en tidlig morgen, 9. mai 1940, våknet vi av et voldsomt brak og utenfor vinduene så vi bare ild.  Vi trodde en bombe hadde falt rett utenfor.  Men det var Marineholmen som gikk i luften.  Jeg ble plutselig dårlig med en voldsom hodepine som ble verre og verre.  P.g.a. eksplosjonen var det umulig å få lege.  Langt ut på dagen kom endelig onkel Sverre (Sandberg).  Han sendte meg rett til Haukeland sykehus hvor de fant at jeg hadde smittsom hjernehinnebetennelse og isolerte meg.  Tre uker etter kom jeg hjem temmelig svak.  Etter en tid måtte jeg gå til en talepedagog (fru Irgens) og lære avslapning og ha taleøvelser før alt ble normalt igjen.  Men sykdommen tok nok endel av hukommelsescellene mine.   

Jeg fortsatte i Bergen Privatbank til 1. august 1942 og var deretter hjemme en tid.  På den tid var vår tidligere guvernante Helga Bleiklie gift Wessel og hadde to små barn og stort hus på Bestum utenfor Oslo.  Like ved arbeidet Sigrid på et barnehjem.  Helga hadde vært syk og mistet hushjelpen og skrev hjem, også til mor, om noen kjente noen som kunne hjelpe henne.  Jeg tilbød meg å komme inn til hun hadde fått seg hushjelp, og ble der i tre måneder.  Det var vanskelige med mat den gang, men vi sultet ikke.  Det var også mye å gjøre med alt som skulle utnyttes og repareres, så det var travelt, og deilig å komme hjem igjen.  

I mars 1943 begynte jeg som kontordame i strømpefabrikken Ergo.  Jeg stenograferte, førte lagerregnskap, etc., og likte meg veldig godt.  Det var jo også fint med strømper i en krigstid.  Det var så vanskelig med strømper, at man rakk opp vanlige strømper hvor foten var helt utslitt.  Da fikk en et nøste tynn, tynn tråd.  Av fire slike nøster ble det en tråd som en kunne strikke ankelsokker av.  De ble både gode og pene.   

 

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

 

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

Da jeg hadde vært i Ergo et par uker, dukket reder Erling Torkildsen, som var eier i Ergo, opp på kontoret:  "Frk. Geelmuyden, vil De skrive et brev direkte på maskin."  Han satte seg rett bak meg ved skrivemaskinen, og dikterte ganske fort  et privat brev på engelsk.  Det var et sjokk, men jeg har gode nerver, så det gikk bra.  Den forrige kontordamen falt sammen i gråt da hun opplevde det første gang, hørte jeg.  Samme ettermiddag hjemme dro jeg frem skrivemaskinen og en engelsk bok og trente flere ettermiddager for flere ildprøver - som kom.  

I Ergo var jeg ansvarlig for førstehjelpskofferten og skulle tre til hvis noe hendte.  Det skjedde bare en gang, da en mann kom inn fra gaten og hadde fått en granatsplint gjennom armen.  

Selv om vår familie og nærmeste venner ble spart og vi levde noenlunde normalt, var de 5 krigsårene vanskelige og usikre.  Det var svært vanskelig å skaffe mat.  Vi fikk engang et stykke hvalspekk.  Det var fabelaktig.  Det hang på loftet og når vi hadde noe vi kunne steke, brukte vi noen skiver av det i stedet for olje eller smør.  Vi hadde ikke forbindelser som kunne skaffe noe ekstra, slik som enkelte hadde.   

Noe senere gjorde jeg det slutt med Audun Heiberg Olsen.   

Vi flyttet ned i Ole Vigs gt. da veien fra Fjellveien til Bergen Sandsilo i Dokken ble for anstrengende for mor.  I huset ved siden av bodde to ugifte venninner av mor, søstrene tante Erna Thomassen som arbeidet for advokat Grimelund og tante Dora som var hjemme, men drev med fotpleie.  Vi hadde mye hygge sammen med dem.  Noen eldre damer eide huset, og det ble nok anstrengende for dem å ha alle oss over hodene på seg, så de klaget ofte over at vi bråket.  Derfor flyttet vi igjen etter ca. ½ år til Nordre Møhlenprisvei 8, den gamle Bredalsgården, et stort hvitt gammelt hus med stor hage.  Familien Oehme i 2. etasje og vi i 1. etasje.  

Sammen med min venninne Ingeborg spilte jeg en tid bridge med to gutter hun først kjente.  Dem husker jeg ikke så godt, men derimot at på grunn av at det var vanskelig å ferdes ute under krigen, overnattet vi av og til hos den ene av guttene.  Hans familie hadde hus på Minde.  Det var alltid hyggelig og vi fikk alltid spesielt god mat der, noe som var sjelden kost i krigstiden.  

Hvis vi skulle ut en aften i besøk, var det ganske farlig for kvinner å gå ute sent på kveld.  Byen var mørklagt om kvelden og natten.  Derfor var det opprettet noe som kaltes "mørkelos" eller liknende.  Man ringte og bestilte, så kom en mann og hentet oss og brakte oss trygt hjem.  Det ble jo ikke ofte.  En gang gikk jeg alene en aften gjennom byen.  Jeg listet meg på tå for at ingen skulle høre meg.  Det var nifst og jeg gjorde det aldri mer.  

En periode ble det ekstra vanskelig med mat.  Derfor spiste vi middag en tid på Ratjes pensjonat på Torvalmenningen.  På Ratjes pensjonat traff jeg Audun Jacobsen fra Haugesund.  Han var sivilingeniør ved Bergens Mekaniske verksted og vi ble gode venner og tilslutt forlovet vi oss.    Jeg hadde kjøpt meg en brukt sykkel og vi syklet mange fine turer.  Når det var snø på byfjellene dro vi ofte på ski etter arbeidstid.  

Senere spiste vi middag en tid hos mors venninne enkefru Wiberg Larsen som delvis livnærte seg med slikt.  Det var virkelig svært vanskelig for oss som arbeidet å få tak i nok mat.  I Bergen Sandsilo hadde man bl.a. en kontordame som ikke kunne spise brødskorper.  Hun samlet dem og vi fikk en pose tørre skorper av og til.  Det var veldig velkomment, for vi fikk jo altfor lite brød ellers.  

20. april 1944 satt vi ved frokostbordet i Dokken (Nordre Møhlenprisvei).  Plutselig rister huset, ovnsdøren spretter opp, noen bilder faller ned og vi hører et voldsomt brak.  Det var en tyskrekvirert nederlandsk båt lastet med sprengstoff som lå ved festningskaien som eksploderte med fatale følger for byen.  Mer enn 100 nordmenn døde, mer enn 5000 ble skadet, mange blindet og like mange mistet hus og hjem.  Jeg gikk til byen.  Det var forferdelig.  Overfylte lastebiler med blodige mennesker, branner og kaos.  Ulykken merket byen i lange tider.  Forfatter Odd Strand har skrevet en bok om dette:  "20 april en dag i 1944".  

En tid etter gjorde jeg slutt på forlovelsen med Audun Jacobsen.  

En ettermiddag var vi søstre alene hjemme.  Når det begynte å mørkne pleide vi alltid å lukke skoddene for vinduene.  De kunne låses innenfra.  Vi følte oss tryggere da, med alle de store vinduene i første etasje.  Plutselig ble huset omringet av en hel tropp av tyske soldater.  Antakelig skulle de vente på et eller annet.  Men vi visste jo ikke hva de ville og ble veldig redde, og var glade for skoddene.  Plutselig banket de kraftig på entredøren.  Vi turde ikke åpne.  Så banket de enda mer og ropte at vi skulle åpne.  Da ringte vi opp til Oehme som opprinnelig var tysk, og de åpnet sin dør og spurte hva det gjaldt.  De ville låne telefonen, så alt ordnet seg.  Men det var nifst.   

Audun Heiberg Olsen dukket opp igjen, og det endte med at vi igjen ble sammen.  En helg var Audun, Kåre Skaflestad m/forloveden Gerd og jeg på Ask.  Om natten 29/10-1944  våknet vi av et voldsomt leven.  Over hele byen hang lys i fallskjermer og byen ble bombet.  Det var fryktelig å se.  Vi trodde ikke det kunne være noe igjen.  Og hvordan var det med våre familier ?  Det oppsto mange branner.  Det var en natt jeg ikke glemmer.  Ikke lenge etterpå giftet vi oss 25. november 1944.  Vi ble viet av Odd Handal i St. Jørgen kirke.   

Jeg hadde på meg en kort sort kjole som var mange år gammel.  Det var smått med klær på den tiden.  Bryllupsmiddagen ble holdt på Ask av sikkerhetsgrunner, og alle overnattet der ute:  Audun og jeg i annekset.  Vi var 13 til sammen.  Martha Meyer og Kåre Skaflestad var forlovere.  Mor skaffet maten.  Det var det vanskeligste.  

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

Da Finmark i slutten av krigen ble brent og hele befolkningen måtte dra sørover, måtte vi ta to Finmarks-familier inn i leiligheten i Dokken.  Det var ikke lett.  Jeg kan ikke riktig huske når det var og hvor lenge de bodde der.  Jeg mener jeg bodde der alene med dem en tid da Audun bodde på guttehjemmet i Lillebergen, og at jeg aldri følte meg helt trygg.  

Vi lånte et rom fra Åsta og Odd Handal i Rosenberggt.  Åsta med barna var evakuert til Tysnes.  Odd bodde i leiligheten, men hver kveld evakuerte han og resten av huset (som også var av familien Handal) til Landås hos sin bror p.g.a. faren for flyangrep, så om natten var jeg alene i hele huset.  Audun hadde lærerjobb på guttehjemmet på LilleBergen og bodde der.  Hver lørdag reiste jeg til LilleBergen.  Der var det ganske kummerlig.  Det var ikke helt ukomplisert å komme dit heller.  Først måtte en på forhånd få adgangstegn til båten.  Det var ikke alltid en selvfølge.  En gang måtte jeg ty til tårene før jeg likevel fikk en plass.  Så måtte jeg vel fremme med båten, gå gjennom en skog etc. for å komme frem til guttehjemmet.  Jeg gikk ofte med hjertet i halsen av redsel for å treffe på okser og kyr, kanskje hest.   

Dagny hadde en liten skjønnhetspleiesalong i Markeveien.  Da hun sluttet med den flyttet mor inn og bodde i lengre tid der.  

Etter krigen overtok vi mors og min leilighet i Nordre Møhlenprivei 8.  En helg dro vi med båt ut til Blomvåg hvalstasjon.  Vi fikk ligge der om natten.  Midt på natten ble vi vekket for å se at de nettopp hadde fått inn en diger hval.  Det var interessant å få være med å se hele prosessen til den var ferdig oppdelt til å sendes med skøyte til Bergen. Vi ble med skøyten hjem igjen og fikk med oss et nydelig stykke hvalbiff.  Jeg ble fryktelig sjøsyk på veien hjem.  

Boligsituasjonen i Bergen etter krigen var meget dårlig på grunn av alle brannene etter bombing og eksplosjon.  Kommunen, som eide huset i Nordre Møhlenprivei 8 (den gamle Bredalsgården) skulle etter en tid rive huset og BOB skulle reise en blokk med leiligheter på tomten.  Vi ble derfor innrekvirert til annet bosted.  Først fikk vi anvist rom i en stor leilighet i Chr. Michelsens gt.  Jeg møtte opp med rekvisisjon.  Det var ganske forferdelig.  Det var tydelig at vi var uvelkomne der.  Jeg gikk tilbake og ba om å få anvist hva som helst, men ikke der.  Vi endte opp i en fin gammel villa på Kalfaret hvor det bodde en eldre fin herre, Krohn-Erichsen med husholderske.  I denne villaen var det innrekvirert fra før en gammel dame i et rom og to søstre (Unn og Liv) som delte et stort rom.  Disse ble våre gode venner, også senere Unns venn Henrik Rongved, som senere ble hennes ektemann.  Selv fikk vi to små rom, et i hver ende av en bred åpen gang i 2. etg. hvor Krohn-Erichsens soverom lå midt i mellom.  Det ene rommet lå innenfor et trappehus med dør ut til gangen.  Trappen gikk opp til loftet.  Under trappen hadde vi en el-plate og noen panner.  Dette var da kjøkken.  Vi hadde det fint her og ble meget godt mottatt av verten.  Vi bodde her i to år og fikk vårt første barn Unn her.  De første 14 dagene etter Kvinneklinikken hadde jeg barnepleierske som bodde hos oss.  P.g.a. plassmangel måtte Audun overnatte annet sted disse 14 nettene.  

Jeg sluttet i Ergo etter 4 ½ år, juli 1947.  Jeg var gravid med Unn, 4 måneder på vei.  Audun og jeg reiste da i 3 uker i England.  Vi reiste over på Stella Polaris på 1. klasse og tilbake med Jupiter på 3. klasse.  På Stella Polaris traff vi et engelsk jødisk ektepar, som inviterte oss til seg når vi kom til London, hvor vi skulle være en uke.  Han (Joseph Purdue) viste oss London via trikk og vi hadde en hyggelig kveld hos dem.  Under samtalen ble tilfeldigvis hans fødselsdag nevnt.  Audun noterte seg i hemmelighet datoen, og siden skrev han fødselsdagsbrev hvert år i mange år, til mannen døde.  Vi boddde en uke hos Åsta og Odd, som var sjømannsprest i Liverpool.  Ellers reiste vi rundt med tog og buss og bodde på Ungdomsherberger.  Spesielt husker jeg Stratford on Avon, Cambridge og Oxford.    

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

Tilbake fra England, begynte jeg om høsten på Bergens Kommunale Kvinnelige Industriskole, 3 måneders kurs i kjolesøm. .  Jeg var ferdig der noen uker før Unn kom 10. januar 1948.  Dette kurset var noe jeg hadde stor nytte av senere, da jeg stort sett sydde mest mulig til barna og meg selv, helt ut gymnastiden.  

I dag betaler vi jo skatt etter hvert som vi tjener lønnen.  På den tid ble skatten trukket etterskuddsvis, slik at det siste året jeg arbeidet før jeg fikk Unn, ble skatten krevet året etter.  Men da var det vanlig at kvinner som sluttet å arbeide p.g.a. barn, etter søknad fikk skatten ettergitt.  Man hadde jo ikke inntekt til å betale med.  Da jeg begynte å arbeide igjen i 1955 var det det siste året med etterskuddskatt.  Fra og med 1956 begynte man å betale skatt etter hvert som en tjente lønnen, som nå.  Så da jeg ikkew hadde inntekt før 1955 betalte jeg heller ikke skatt det året.  Det var jo ikke beregnet, men kom godt med i en trang økonomi.  

Etter to år, Unn var da 8 måneder gammel, var blokken i Dokken ferdig, og vi fikk en leilighet der på 3 rom i Welhavens gt. 14.  Den gamle adressen Nordre Møhlenpris vei forsvant.  I senere år ble adressen forandret til Bredalsmarken.  P.g.a. økonomien leide vi i 4 år ut det minste rommet til Ola Moe, en hyggelig gutt fra Fitjar, til jeg kom hjem med Knut, vårt tredje og siste barn.  Unn ble født 10. januar 1948.  Astri kom 29. desember 1949 og Knut 28. april 1952.  Jeg var hjemme i 8 år og stelte med hus og barn, sydde mye og hadde det ganske travelt.   

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

Etter at jeg giftet meg kalte jeg meg Else Heiberg Olsen.  Å bruke pikenavnet Geelmuyden var utenkelig den gang.  En dag fikk jeg beskjed fra en offentlig myndighet at jeg ikke hadde rett til å undertegne med Heiberg, fordi det var Auduns døpenavn.  Å ta tilbake mitt pikenavn var da også utenkelig.  Jeg syntes ikke at Else Olsen var noe særlig, og vi vurderte da å bytte navn.  Etter mange undersøkelser fant vi navnet Orstein.  Det begynte med O, og ingen andre hadde det.  Auduns bror Arnulf tok også dette navnet.  

Knut var født med klumpfot (pes equino varus).  Det medførte at jeg fra fødselen av måtte tøye foten hver gang mens jeg ammet og siden flere ganger daglig til 7 års alderen hvor foten ikke var så elastisk lenger.  14 dager gammel var Knut første gang på Kysthospitalet Hagavik.  Jeg reiste alene i drosje med ham, og han ble gipset på begge ben fra tærne og helt opp til hoftene..  Jeg glemmer aldri da den lille babyen jeg hadde født 14 dager før lå på bordet med to sprikende ben full av gipsbandasjer.  Tårene begynte å renne, og overlegen sa ganske hardt:  "Man må ta seg sammen."  Hver 14. dag ble gipsen skiftet.  Siden, etter en måned, ble bare det ene benet gipset.  Jeg husker ikke når han slapp gips.  Men da måtte han ha en skinne med støvel på hver natt.  Skinnen skulle være på så lenge som mulig.  Støvelen skulle ved hjelp av en skrue settes i en posisjon slik at foten ble presset i "normal" stilling.  Etter kort tid ble det vondt, og Knut skrek.  Men i.h.t. legen måtte dette gjøres.  Men vi klarte selvfølgelig ikke å la ham ha støvlen på lenge, men det gjorde alltid vondt før vi tok den av.  Hvordan påvirker det et barns forhold til en mor som alltid var den som måtte gjøre ham vondt ?   Etter hver operasjon han måtte ta ble han gipset påny.  Ved første operasjon var han ca. to år.  De skrapet benkjernen ut av en knokkel på høyre side av foten.  Det skulle stanse veksten på den knokkelen.  Det var forferdelig å etterlate den lille toåringen på Hagavik.  Den gang var det ikke mulig for foreldre å få være på sykehuset med småbarn.  Da de ved middagstider etter noen dager ringte og sa at han kunne hentes, var jeg så ivrig etter å få ham hjem at jeg tok første buss samme dag.  Jeg glemmer aldri det første døgnet.  Det er store smerter etter en operasjon i ben, og Knut hadde store smerter og jeg hadde ikke fått noe jeg kunne gi ham for det.  Han il-skrek og tålte ikke at jeg tok i ham.  Jeg trodde jeg skulle bli gal.  Slike opplevelser for et lite barn må være skadelig, og jeg glemmer det aldri.  

Andre operasjon var drastisk:  De åpnet foten bak tærne, flyttet (dreide) tærne i riktig posisjon og gipset igjen.  Tredje operasjon var da han var begynt på skolen.  Da ble en helsene (Akilles-senen) forlenget og han gikk lenge med gips etterpå.  Knut ble nok sterkt plaget av alt dette under oppveksten.  En ting vi ikke regnet med, var at p.g.a. disse skader, gikk det i voksen alder ut over knærne som i tur og orden ble skadet, og også ryggen.  Tilsynelatende virket alt normalt, men plagene er der.   

Da Knut ble født  var Unn 4 år og 4 måneder. Astri var bare 2 år og 4 måneder.  Astri var for liten til å forstå hvorfor jeg var så opptatt av Knut og måtte bruke så mye tid på det.  Selv var jeg så opptatt disse årene med tre små barn og disse tilleggsproblemene, slik at jeg ikke da var oppmerksom på at disse første årene kunne skape vanskeligheter for Astri vis à vis Knut.  Men også Astris følelse av å være forsømt da hun 2-3 år gammel ikke kunne forstå at mor var mer opptatt av den nye babyen enn av henne.  I dag tror jeg foreldre vet mer om slike ting og vil kanskje bedre kunne takle en slik situasjon.  

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

Da Unn begynte i første klasse, Astri i barnehage i naboblokken hos "tante Agga" og Knut fikk plass hos parktanten ved Johanneskirken, begynte jeg 25. august 1955 å arbeide igjen, 4 timer hver dag hos Nilsen på Bryggen.  Audun var sterkt imot at jeg begynte å arbeide ute igjen og ville ikke påta seg mer arbeid i hjemmet p.g.a. det.  Men for meg var det helt nødvendig å forsøke å gjenoppta mitt yrke.  Jeg fikk en voksen dame, fru Helland, til å være hos oss 5 timer hver dag 3 dager i uken.  Det var alltid noen hjemme når Unn gikk til skolen og kom hjem fra skolen.  Selv arbeidet jeg fra 10-14, brakte og hentet Astri og Knut og ble et lykkeligere menneske fordi jeg fikk arbeide med det som interesserte meg.  

I sommerferiene hadde jeg avtale med arbeidsgiver om å arbeide full dag de tre første dagene i uken.  Hver onsdag ettermiddag reiste jeg til Hjelmås og returnerte til byen søndag kveld.  Da Audun ikke ønsket å være på landet og stelle seg og barna alene de tre første dagene i uken, fikk jeg de tre første årene en pike fra Hjelmås til å komme hver dag kl. 9 og stelle hus og mat, til hun gikk etter middagsoppvasken.  På denne måten gikk det fint med husarbeid og barn.   

Etter at Dagny og Haldor bygget hytten på Juvikneset og brukte stedet hele sommeren, hadde vi meget hygge sammen med dem.  Spesielt hadde barna det kjekt med Kari og Aksel og senere Elina.  Haldor lærte dem å svømme nede på neset.  

6/8-1955 giftet min søster Elina og Olav Hetlevik fra Salhus seg.  Bryllupet ble holdt på Hjelmås i strålende vær med til sammen 22 personer.  Mor og jeg laget et kongebord i peisestuen.  Det ble flott og vi satt langs veggene for å få plass.  

To damer fra bygden laget mat og serverte.  Det var et to dagers bryllup.  Man kjørte fra Hjelmås med motorbåten til Dagny og Haldor til Hamre kirke hvor vielsen foregikk.  Mor "ga vekk" bruden.  Gjestene overnattet hos oss og i Dagny og Haldors hus.  Brudeparet overnattet i Dagny og Haldors "stabbur".  Søndag formiddag kom naboene til kaffe og bløtkake, og til middag var det laks og bringebær fra hagen.   

Audun, jeg og barna bodde alltid på Hjelmås i alle skoleferier.  Mor bodde også der når hun kunne, og hadde alltid stående det lille værelset i andre etasje til seg.  Det samme værelset hadde bestefar alltid fått da han i sin tid var der.  Audun og jeg sov alltid i stuen.  Vi holdt stedet vedlike.  Den tyngste jobben var alltid maling av huset.  Malingen holdt ikke på materialene som i tiden etter første verdenskrig var smurt inn med en slags olje, så hvert eneste år måtte en del av huset males.  Det verste var skrapingen.  

Vi satte garn hver kveld.  Rent økonomisk betydde det mye, for den gang fikk vi stort sett nok fisk til å holde oss med middag.   

Einar og Else Hagesæther ble våre gode venner, og sammen med tremenning Per Sørby og konen Ingrid, hadde vi mange koselige kvelder om somrene på Hjelmås, og også mange koselige badedager med barna på Knappen og på Langholmen.  

I juni 1959 tok jeg eksamen i videregående bokføring.  

Audun fikk noen penger, ca. kr. 15 000,-, etter at hans foreldres hus på Ask ble solgt.  Dem brukte vi i 1967 til å utvide spisestuen på Hjelmås, forkorte bakværelset og lage gang og dusjrom.  Vi tok hele altanen og entreen mot vest inn i spisestuen og beholdt buene som vi satte glass i.  

Jeg fikk noen føflekker i ansiktet som begynte å vokse, og legen anbefalte å ta dem vekk.  Plastisk kirurg Schelderup opererte vekk 5 føflekker.  Da han hadde skåret ut alle fem og skulle til å sy igjen, gikk bedøvelsen ut og han måtte sy uten bedøvelse.  Det tok to år før arrene (ca. 3 cm. lange) ble nesten usynlige.   

Av en gammel venninne av mor, tante Dora, fikk vi en gang fem store blå keramikk-tallerkener.  Dem brukte vi bare når vi ville ha noe ekstra godt en kveld.  Når jeg spurte: "Har dere lyst på en blå tallerken ?", visste alle at nå vanket det noe godt.  

Vi hadde spart litt penger, og vi tenkte på å få oss en liten hytte på Kvamskogen i nærheten av hytten til våre venner Sigfrid og Knut Lie.  Deres barn Gunnbjørg og Knut Ivar var også venner med våre barn, og vi hadde ofte vært på besøk i deres hytte.  Vi kjøpte en tomt i nærheten, og kjøpte av svoger Haldor Bruvik en prefabrikert hytte.  Han sendte med 2-3 menn som hjalp oss å sette opp det viktigste, men dro da taket var på plass.  Venner og familie var med på dugnad.  Men det gjensto masse arbeid som vi måtte gjøre selv.  Vi hadde mye glede av hytten i de viktige årene hvor barna var i oppveksten.  Da vi kjøpte hus i Fiolveien 1b måtte vi selge hytten til Ole-Jakob og Aud Handal, som ofte hadde vært på besøk og også lånt den mye.    

Gjennom våre venner Sigfrid og Knut ble vi kjent med Gudrun og Jos Lie.  De kom fra London hvor de hadde arbeidet i mange år.  Sammen med dem og andre har vi hatt mange festlige lag.  

22/8-1960 døde min svigerinne Margit, som var gift med Auduns bror Arnulf.  Margit og jeg var gode og nære venner.  Før hun døde, måtte jeg love å ta meg av barna Sissel Iren og Sturle hvis noe hendte med deres far.  Hun ga meg også et brev om hennes ønsker om dette.    Hun lå lenge hjemme med kreft i magen, og det var lite vi kunne gjøre.  Arnulf stelte godt med henne.  De siste åtte dagene i hennes liv visste vi det var et tidsspørsmål.  Hele familien stilte opp.  Hele døgnet satt en av oss ved sengen hennes.  Jeg laget mat til alle og satt ofte ved sengen hennes.  Hennes død var et stort tap for meg.  

Et par måneder senere, 23/10-1960, døde Auduns far, min svigerfar.  De bodde på Ask og svigerfar lå til sengs en tid.  Den siste uken reiste jeg til Ask og var med svigermor.  Vi byttet på å våke om natten.  Han døde den natten svigermor våket og hun kom straks og vekket meg.  Jeg var glad jeg var der, for svigermor følte seg da helt hjelpeløs.  

Svigermor flyttet til en liten ett værelses leilighet i Nykirkens alders- og pleiehjem.  Etter en tid flyttet hun ned på pleieavdelingen hvor hun måtte dele rom med en annen dame.  Da svigermor var kommet på pleiehjem, organiserte vi familien slik at hun hver dag fikk besøk av en av oss så lenge hun levde.  Svigermor og jeg kom godt ut av det med hverandre.  Jeg hadde stor respekt for henne og jeg tror at hun hadde respekt for meg.  Hun var en dyktig husmor med små midler og fantastisk flink til å brodere og hekle.  Hun var formann i noen foreninger og jeg vet at hun gjorde mer enn rimelig var for at Audun skulle være gjeldfri etter studiene.  Det klarte hun.  Hadde hun vokst opp i en annen tid og fått anledning til utdannelse som i dag, tror jeg at hun kunne ha kommet langt i livet.   

Vi flyttet til en fire værelsers leilighet i Haldor Bruviks eiendommer på Danmarksplass (Fjøsangerveien 32c), hvor vi bodde i ca. 10 år.  Der var større plasss, og vi hadde det bra der, men savnet en hage eller altan, så vi reiste til Hjelmås eller Kvamskogen nesten hver eneste helg.  

Jeg lovet å forsøke å være hjemme en stund.  Da bodde vi på Danmarksplass hvor det fort ble meget skittent p.g.a. kullstøv og sot fra Solheimsviken.  Jeg vasket tak og vegger og møbler i hele leiligheten.  Etterpå begynte jeg å se meg om etter nytt arbeid.   

28. april 1970 flyttet vi til Fiolveien 1b.  Like etter reiste Unn til Rapid City i Syd-Dakota, School of Mines and Technology, for å videreutdanne seg etter Bergen Tekniske skole.  Hun reiste med Dagfinn Pedersen, og de giftet seg der borte 29/4-1972.  Et eldre amerikansk ektepar, De Santo, som ble deres gode venner, holdt bryllup for dem med de norske studentene og sine egne venner.  Vi ble invitert, men mente vi ikke hadde råd.  Det var ikke lenge siden vi hadde kjøpt huset i Fiolveien og hadde stor gjeld.  Vi var også redd for å forstyrre sluttspurten før slutteksamen.  Audun talte inn på bånd en tale til brudeparet som vi sendte over sammen med noen store esker med Kong Håkon konfekt.  Men vi inviterte hele familien til bryllupsfest i Fiolveien med kransekake og det hele, og snakket med brudeparet på telefon fra Fiolveien til USA, og alle gjestene hos oss ropte hurra så det hørtes over Atlanterhavet.  

Vi ble senere invitert av universitetet til Graduation.  Det og andre reiser forteller jeg om i "Det Amerikanske eventyret".  

Da jeg arbeidet i Fabin tok jeg mange forskjellige kurs som var relevant for arbeidet.  De viktigste var tre eksamener ved Handelshøyskolen i organisasjonslære, arbeidspsykologi og arbeidsmiljølære.  Hjemme vokste barna til.  P.g.a. god hushjelp og et arbeid jeg trivdes med fikk jeg overskudd.  Hver morgen startet alle samtidig ved frokostbordet med stearinlys på bordet, og det var en rolig start på dagen.  Middag spiste vi alle samlet.  Jeg hadde overskudd til å sy mye av klærne til barna, noe jeg likte å gjøre.  Det var skapende arbeid.   

Da Unn var i USA, skrev hun lange, detaljerte brev hjem om alt hun opplevde.  Disse brevene tok jeg vare på, bandt dem inn og Unn fikk dem tilbake da hun endelig var etablert i eget hus på Vakås.  Da Unn og Dagfinn kom fra Amerika bosatte de seg foreløpig i en leilighet som Dagfinns firma hadde.  Senere kjøpte de et rekkehus i Undelstad Terrasse.  Unn fikk jobb som sivilingeniør i Kværner engineering.  Rolf ble født 26/2-1976, vårt første barnebarn.  Jeg bodde hos Unn de første 14 dagene, og det var fantastisk å bli mormor.  Carl ble født 17/11-1979.  Da flyttet jeg også inn i Undelstad terrasse i to uker.   

Unn og Dagfinn skilte lag i 1981/1982, og Dagfinn reiste til Klingra og Risør.  Unn hadde praktikant hjemme (bl.a. amerikanske au pair-piker) og greide seg bra.  Forholdet mellom Dagfinn og Unn var meget godt og samarbeidet for barna gikk fint.  Jeg var og er også fremdeles meget glad i min tidligere svigersønn.   

Unn ville gjerne arbeide en tid på olje-platform i Nordsjøen.  Hun mente det var en erfaring  som hun burde ha til sitt arbeid i Kværner engineering.  Jeg var førtidspensjonert fra 31/12-1985, og tilbød meg å komme inn og være med barna to uker hver måned hvis hun fikk det til.  Hun ble da utlånt fra Kværner til Statoil i ett år for å være med å teste Gullfaks I-plattformen, og jeg ble reservemamma for Rolf og Carl de to ukene Unn var på plattform hver måned.  Det var en flott måte å bli ordentlig kjent med barnebarna mine i Asker.  Carl  var først barnehagebarn, og siste halvår førsteklassing.  Rolf gikk i fjerde klasse.  Det var en fin tid.

Som 50-åring fikk Unn ny jobb i Norsk Hydro.  

Astri tok artium på engelsklinjen.  Senere tok hun først barneakademiet og utdannet seg videre ett år i Oslo som spesiallærer.  Senere videreutdannet hun seg til adjunkt "med opprykk".  Hun har et krevende arbeid med barn som har forskjellige vanskeligheter.  

Astri og Kjell Erik giftet seg 05/11-1976 etter først å ha bodd sammen en tid.  Bryllupet ble holdt i Ingeniørenes hus i Kalfarbakken, med familiene og de nærmeste venner.   Etter middagen kom flere venner til kaffe.  Noen år senere kjøpte de huset i Fjellveien 90b.  Huset var gammelt og nedslitt, og vi syntes de var modige som ga seg i kast med det.  Men nå presenterer hus og hage seg som en ønskebolig.  

Astri og Kjell Erik fikk først Jørgen 20/2-1978 og 9/3-1981 kom Irene.  Det var fint å få barnebarn som bodde i Bergen.  Dem fikk vi jo se oftere, også på Hjelmås.   

Knut tok latinartium ved Bergen Katedralskole.  Deretter tok han militærtjenesten og begynte så å studere jus.  Han fullførte 1. avdeling med glans, og fortsatte med 2. avdeling.  Et stykke ut i studiet ble han syk med depresjon.  Det ble umulig å lese og også umulig å arbeide.  I denne perioden skaffet han seg lærebøker i veving og en rammevev, og lærte seg selv å veve billedvev.  Mormor som var ekspert på håndverket, ga ham beste karakter.  Knut hadde heldigvis nok selvinnsikt til på egen hånd å forstå at han var syk og trengte hjelp.  Han fikk i 1978-1979 god støtte gjennom regelmessige  samtaler med psykolog Erna Walle ved Studentenes psykiske helsetjeneste, som også formidlet praktisk hjelp til sykemelding og økonomiske midler.  Han fikk som ledd i et attføringsopplegg  arbeid som vakt på Stenersen billedgalleri ca. ½ år, og deretter arbeidet han fra 03.10.1979 i midlertidig kontorstilling 8 måneder på Statsarkivet i Bergen.  I denne perioden gjenvant han helsen.  Sommeren 1980 fikk han vanlig, fast stilling ved Statsarkivet.  Han begynte å studere igjen på fritiden, men etter å ha fått foten innenfor på Statsarkivet (et gammelt ønske) gikk han over til historie.  Etter hvert steg han i gradene og fikk gradvis bedre jobb på Statsarkivet.  Ved siden av jobb og studier fungerte han i 18 år som en ledende tillitsvalgt på landsbasis i etaten, Arkivverket.  Endelig, i august 1994 var hovedoppgaven ferdig med 2.0 i karakter.  Han tok deretter permisjon i 9 måneder for å fullføre det siste grunnfaget (karakter 1.9), som han hadde fått tillatelse til å utsette.  Han kunne som cand. philol. med gode eksamensresultater se tilbake på års slit ved siden av jobben.  Fra 01. juli 1997 endret han stilling til amanuensis (arkivar) ved Statsarkivet i Bergen, hvor han arbeidet fra 03.10.1979 til 28.02.2003.  Før det var han lesesalsgjest der, med slektshistorie som hovedinteresse, fra 1963, 11 år gammel.  Han begynte 03.03.2003 i ny stilling som arkivar ved Bergen Byarkiv.  

Påsken 1975 på Hjelmås ble en vanskelig uke.  Nye taksteiner lå i hagen parat.  Været var fint, og vi begynte å fjerne taksteinene på nordsiden for å legge ny tjærepapp.  Uheldigvis, før vi hadde blitt ferdig slo været om i løpet av natten, med våt sne, så vannet silte inne og vi måtte binde oss fast til pipen for å skufle vekk snø fra taket og få det dekket til som best vi kunne.  Vi fant ut at det var mer enn vi kunne klare å få skiftet taket selv, men det var vanskelig å få noen som kunne hjelpe oss.  Da kom Bård Isdahl senior oss til hjelp:  Han skaffet oss Elling Johannesen med bror, dyktige byggmestre som arbeidet mest i Landås-området i Bergen.  De kom 10. og 12. april og de la de nye steinene på baksiden av huset, og kom tilbake om sommeren og fullførte.  

I Norge hadde vi lange bilturer med Gyda og hennes venn Olav Endresen til Voss, Vikafjell, Bøverdal, Lom, Stryn og Seljestad, Haukelisæter, Vinje, Grimstad.  De forskjellige Kanariøyene ble også besøkt.  Ved siden av dette reiste jeg nesten hvert år en tur med Sigrid.  Hun bor i Danmark og dette var en måte å være sammen på.  

I mai 1978 ble kapellet på Hjelmås bygget, for en stor del på dugnad.  Vi hadde noen kjempe grantrær, et nede i bakken foran huset og noen rett syd for vedboden.  De ga vi til planker til kapellet og betalte de folkene fra bygden som felte dem.  Men de ga pengene videre til kapellet.  Det må man kalle dugnadsånd.   

I november 1980 døde mor.  Hun bodde i et hybelhus for eldre på Hatleberg, like ovenfor Handelshøyskolen i Bergen.  Det siste året hadde hun bedt naboen komme inn og vekke henne fordi hun sov for lenge.  Jeg tror nok hun gjorde dette for at hun skulle bli funnet hvis hun døde.  En lørdagsmorgen fant naboen mor liggende død på sofaen.  Vaktmesteren kunne fortelle at mor hadde vært i byen for de siste juleinnkjøpene, følte seg dårlig og tok en drosje hjem.  Hun ringte på hos vaktmesteren og ba ham følge med.  Han ble bedt om å trekke ned glidelåsen i støvlettene.  Men hun ville selv ta dem av.  Hun la seg på sofaen   Han spurte om han skulle ringe til en av oss, men fikk ikke lov til det.  Siden kunne vi se at hun hadde laget seg te og noen skiver, og deretter sovnet fredelig inn på sofaen, med spisebordet fullt av halvt innpakkete julegaver.  Hun fikk en død som hun ønsket, 89 år gammel.  Hun fikk etter eget ønske en borgerlig bisettelsesseremoni.  Kjell Simonsen holdt en nydelig minnetale.  

Jeg ble medlem av Human-Etisk Forbund.  I 1980 deltok jeg i et kurs i Oslo for Borgerlig gravferd.  Vi var noen fra HEF i Bergen som påtok oss å delta som talere.  Siden har jeg påtatt meg mange minnetaler og også hjelp til  å organisere slike gravferder.  Jeg har også deltatt som ressursperson ved endel seminarer for borgerlig gravferd.  Ved 77 år sluttet jeg med dette, etter at vi har fått nye og habile yngre talere.  Dette har vært et givende arbeid over 17 år.  Jeg har også vært festtaler ved en borgerlig navnefest.  

Jeg har vært meget ute og reist sammen med Audun, Sigrid, venner og alene.  Bakerst i denne beretningen står en liste over de fleste av mine turer etter 50-årsalderen.  Det var først da vi fikk anledning til å reise.  Etter at Audun og jeg hadde hatt USA-reisen i 1972, reiste vi utenlands og innenlands hvert år.  Høydepunktene var 2 uker over hele Egypt i 1980, og vårt andre besøk til USA i 1982 da vi besøkte venner i Florida, Chicago, Minneapolis og New York.  Vi besøkte også Washington.  

Egypt-turen 1980 var helt spesiell.  Vi var en gruppe, alle like interessert i alt det unike som vi så i Kairo, Luxor og Aswan.  Vi slo oss sammen noen og seilte på Nilen, besøkte en landsby, men mest var vi opptatt av å dra med guide til alle de fantastiske pyramider og utgravinger.  Vi klartret til Kongens gravkammer til topps inne i den store Keops-pyramiden.  Der tok jeg et bilde av Audun ved siden av sarkofagen.  

Hjemturen fra Egypt ble dramatisk.  Vi kjøpte en flaske whisky på flyplassen og hadde bare ca. 200 kr. igjen.  Vi skulle jo bare fly hjem.  Flyet (Hansa) måtte lande i Frankfurt da kraftig snøvær hadde lammet alle flyplasser i Europa.  Første natten overnattet vi på hotellet på flyplassen gratis.  Neste dag gikk det et fly til Hamburg med et annet flyselskap, så Hansa fraskrev seg videre ansvar.  I Hamburg var det en av passasjerene som kjente et billig overnattingsted nede i byen.  Vi med lite penger, ble sammen med en pensjonist og et ungt par med ham og trasket i Hamburgs gater i 18 kuldegrader til dette stedet.  Da vi kom frem ble Audun veldig syk.  Han hadde ikke tålt overgangen fra +30oC til -18oC.  Medisinen ble whiskyen.  Vi fikk noen smørbrød og te, men sparte halvdelen av skivene til frokost, sammen med whisky og vann.  Så flasken kom vel med og kurerte også Audun.  Neste dag hadde vi så vidt penger til buss til flyplassen, en kopp suppe til hver og buss hjem i Norge.  Heldigvis fikk vi et fly videre til København.  Da smakte det å få mat på flyet.  I Danmark hadde vi jo Sigrid dersom vi ikke kom videre.    Men straks vi var ute av flyet i København, så vi på en skjerm at det gikk et fly til Bergen om 10 minutter.  Vi sprang til innsjekkingen og fikk ordnet med bagasjen.  Vi rakk flyet 5 minutter før det gikk.  Siden hadde vi begge alltid Visa-kort når vi var på reise.  

Men jeg må si litt om mine turer med Sigrid til Østerrike, Roma, Marokko og Tunis.   

Østerrike 1981:  Vi fløy til Salzburg hvor en turbuss passelig til 24 personer ventet.  Guiden Leif var flink, en hyggelig ung mann som også var operasanger, noe vi fikk glede av.  Østerrike er jo musikkens land.  Vi passerte St. Wolfgang hvor "Sommer i Tyrol" ble innspilt, og hadde jo hele musikken med oss.  Vi var i Wien noen dager, i Statsoper selvfølgelig, og Belvedere-slottet.  Vi kjørte med hest og vogn gjennom vinmarker og Leif plukket druer til oss.  Vi endte der vinen ble laget og hadde en festlig stund med fantastisk sigøynermusikk.  I byen Graz er der et stort magasin fyllt med utrustning til 3800 mann fra 1500-tallet.  Der var bl.a. mye annet rustninger av forskjellig slag både for menn og hester.  Vi var på farmen for Lipizzaner-hestene og så også en oppvisning.  Minibyen i Klagenfurt var en opplevelse.  Opp mot fjellene fra den lille Tyrolerbyen Heiligenblut var fantastisk.  Jeg trodde jeg visste litt om fjell, men dette var mektig.  En uforglemmelig tur med bare hyggelige mennesker.  

Roma 1983:  Dette var første gang, en uke her.  Vi var med på guidete turer og fikk se Forum Romanum og katakomber, Fontani di Trevi, Den spanske trapp og mye mer.  Besøket i Det sixtinske kapell i Vatikanmuseet var en stor opplevelse.  Vi tok en dagstur til Pompeii, byen som ble begravet i aske og senere ble gravet frem.  Siste dag møtte vi opp utenfor Peterskirken kl. 7 om morgenen.  Da var der ingen turister og det var interessant å se hvordan kirken ble brukt til vanlig.  Vi var overalt i kirken, fra kjeller med sarkofager og hellige steder til taket med alle butikkene.  Vi klatret også til topps i tårnet.  Det var høyt.  

I 1985 reiste jeg igjen til Roma med Audun, men da tok vi samtidig en uke til på øyen Iscia.  

Marokko februar/mars 1986:  Vi startet den første uken i Marrakech.  Et landskap, kultur og et folkeslag helt ukjent og svært interessant.  Vi vandret rundt på egen hånd, litt skremmende hvis vi forvillet oss inn der folk bodde.  Markedet var den store attraksjonen.  Her solgtes alt, til og med gebiss.  Historiefortellere satt på jorden med tilhørere rundt seg som fulgte nøye med.  Slangetemmere var det mye av, apekatter og masse underholdning.  Vi kjørte med hest og vogn til de forskjellige historiske stedene og var med på noen utrolig interessante turer til berberlandsbyer, kamelmarked og aftenturer med nasjonal mat og underholdning.  En dag var vi med på dagstur til Høie Atlas-bjergene høyt over Marrakech.  Der kom vi opp i snø.  En trenger minst en uke i Marrakech.  Derfra dro vi til Agadir.  Høydepunktet her var en fantastisk aftentur på ekte berber-maner.  Vi kom til bål ute og musikk mens vi kunne følge med og se når maten ble tilberedt.  All mat ble spist fra felles fat og med fingrene.  Men først fikk vi noe flatt brød som vi dyppet i honning.  Så spiste vi noe fisk.  Så måtte vi alle ut til bålene og leke.  Deretter inn igjen og spise kjøtt.  Det flate brødet hjalp oss å spise med fingrene.  Desserten var en slags semuliegrynspudding.  Den var det ikke lett å spise.  Appelsinene tilslutt gikk greit.  Så var det ut for å leke igjen.  En interessant og festlig aften.  

Tunis november 1986:  Her bodde vi en uke på hotell med full kost.  Deilig mat, oppvarmet svømmebasseng.  Om kveldene var det forskjellig underholdning på hotellet, som fakir som lå på spiker med opp til tre personer på ryggen.   Der var slangetemmere og hypnose for de som ville.  Bingo var også morsomt.  Høydepunktet var to dager ute i ørkenen.  Vi kjørte over store områder hvor folk bodde i store groper, gjerne to etasjer, plass i midten og værelser gravd inn i sidene.  Vi besøkte en familie som bodde slik.  En ettermiddag dro vi langt ut i ørkenen for å se på solnedgangen.  De fleste red på kameler, men Sigrid og jeg valgte en hest med kusk og en meget enkel sitteplass for oss bak.  Det gikk bra.  Ute i ørkenen laget kameldriverne og kuskene små bål de satt rundt, mens vi andre gikk omkring og nøt den fantastiske solnedgangen og naturen.  På tilbaketuren skapte vår hingst seg helt vill.  Den steilet og bykste og det var såvidt kusken klarte å roe den ned.  Vi trodde vår siste time var kommet og var livende redde.  Senere står denne ørkenturen for meg som det beste i Tunis, selv om vi også opplevde meget annet.  

Høsten 1984 oppdaget vi at noen bjelker under spisestuen på Hjelmås var begynt å råtne.  Alf Kålås påtok seg arbeidet.  Først fjernet de hele det gamle gulvet, gravde ut en hel del jord, skiftet bjelker, isolerte og la helt nytt gulv.  Det ble en stor historie, men var nødvendig.  

Mitt ekteskap med Audun fungerte, etter mitt syn, bra de første 15 årene.  Det var jo også så travle år at det var liten tid til å legge merke til visse tegn som jeg i ettertid ser likevel var der.  Man tok alt i beste mening.  Med tre barn i løpet av 4 ½ år og dårlig økonomi var det mye å stå i med, selv om jeg var hjemmeværende i 8 år.  Det var rene ferien da jeg begynte å arbeide halv dag ute med god hjelp hjemme.  Forholdet med Audun fungerte noenlunde, med svært vanskelige perioder innimellom.  Men vanskelighetene ble flere ettersom årene gikk.  Det ble så vanskelig en tid at jeg kontaktet psykiater Munch på Sollie og ba ham ta meg som pasient for å få en anledning til å snakke med Audun.  Han snakket med oss begge.  Jeg mener å huske at Audun gikk til ham en tid og fikk noen piller.  Munch sa til meg at Audun måtte forandre seg, skulle det bli bra.  For meg var det en hjelp - for hva skulle en tro !  Det ender med at en gir seg selv skylden.  Det hjalp noen år og livet ble bedre.  Men så ble det med det gamle igjen.  En tid var det uholdbart.  Min mor var bortreist en tid, så hennes leilighet var tom.  Jeg reiste hjemmefra og tok inn i mors leilighet, men turde ikke si hvor jeg var.  Bare Astri visste det.  Da tok jeg kontakt med Brynhild som var oversøster på det psykiatriske sykehuset og ba henne sette meg i forbindelse med en lege der.  Hun visste godt om Auduns vanskeligheter.  Det endte med at Audun og jeg møttes hos en lege der, sammen med en sykesøster.  Audun gikk der flere ganger, og fikk noen piller.  Etter det flyttet jeg hjem, og alt gikk tålelig bra noen år.  Så gikk det bare nedover igjen.  Det som har gjort at ekteskapet har holdt så lenge er nok at jeg har hatt et veldig bra arbeidsliv og god hjelp i huset.  Dessuten, i min generasjon holder man sammen så lenge som mulig.  I en del sammenhenger passet vi også godt sammen.  Og av og til fungerte det jo bra.   

Etter vel 24 år i Fabin fikk jeg anledning til å førtidspensjonere meg 31.12.1985, 65 år og 4 måneder gammel.  Det var rike arbeidsår med mange store oppgaver i Fabin.  Mange gode venner og kjente fikk jeg også der.  Sammen med de fire andre tidligere arbeidsplassene har jeg vært i arbeidslivet til sammen 37 år og 8 måneder.   

Sommeren 1987 følte jeg meg så merkelig at jeg gikk til legen, trodde at det måtte være noe i veien med meg.  Han fant at jeg led av farlig stress.  Det forsto jeg ikke.  Jeg hadde jo god tid.  Han mente det måtte være personlige bekymringer som lå til grunn og sa at det måtte jeg gjøre noe med før jeg ble alvorlig syk.  Dette fikk meg til å tenke, og resultatet ble separasjon fra 28. august 1987, etter 43 års ekteskap, 67 år gammel.  Det ble aldri tatt ut skilsmisse.  

Psykiske plager kan være en forferdelig ting, når en tilsynelatende er frisk.  I mange sammenhenger er man jo det.  Det kan gå opp og ned.  Den man liker, liker en veldig godt.  Den man får noe imot, får man veldig mye imot uten motforestillinger.  Auduns forhold til meg var et slags hat-/kjærlighetsforhold.  Akkurat det var svært vanskelig.  Jeg visste aldri hvordan han ville reagere.  "Det feilte aldri ham noe - det var meg det alltid var noe i veien med."  Bare den som har prøvet å leve slik vil forstå det, for utad virket jo alt så bra.  Når alt dette er sagt, må jeg også si at Audun, selv om det ikke alltid fungerte mellom oss, var et godt menneske.  Han var meget hjelpsom mot andre, i gode stunder også mot meg.  At en blir syk, kan en ikke noe for, unntatt når en nekter å søke hjelp.  Men vanskeligheten var jo at han mente at det ikke feilte ham noe.  Etter separasjonen flyttet jeg til Unn for noen uker før jeg reiste til Paris en uke med Sigrid og videre for ett semester ved universitetet i Pau for å lese fransk.  

Etter å ha tilbragt jul og nyttår hos Sigrid på tilbakeveien fra Pau, reiste jeg tilbake til Asker og Unn hvor jeg skulle bo til jeg hadde fått meg en ny leilighet i Bergen.   

En søndags morgen ble jeg plutselig forferdelig syk, og Unn sendte bud på ambulanse som kjørte meg til Aker sykehus.  Der lå jeg til neste ettermiddag, da jeg ble bedre, og Unn hentet meg.  Men morgenen etter ble jeg, om mulig, enda sykere, og ambulansen hentet meg igjen.  Etter utallige undersøkelser og 12 vonde dager, ble jeg utskrevet fra Rikshospitalet med diagnosen hjerneinfarkt.  Det tok endel måneder før jeg ble helt restituert, men jeg var umåtelig heldig som ble helt frisk igjen.  

Kari sin venninne Dorte, som var eiendomsmekler, skulle selge huset i Fiolveien for oss og se etter en leilighet til meg.  Jeg tok en tur til Bergen for å se på en leilighet og bodde hos min venninne Sigfrid Lie som stelte godt med meg.  Jeg var jo ikke helt restituert.  Jeg fant da leiligheten i Rugdeveien 31 som jeg gjerne ville ha.  Men det var det flere som ville.  Da jeg reiste tilbake til Asker, påtok Kjell Erik seg å forhandle.  Den ble kjøpt 1. mars 1988, og jeg flyttet inn 1. april med god hjelp av Elina, Sigfrid, Ingrid og Astri som sørget for å få kjøpt komfyr, kjøl- og frys og vaskemaskin.  Jeg var enda ganske svak.  

Dessverre ble huset i Fiolveien ikke solgt før 27.05.1988.  Leiligheten kostet kroner 510 000,- pluss kr. 13 000,- i omkostninger, så jeg måtte låne pengene i Fabin med 16,5 % rente i tre måneder.  Det var surt.  Da huset ble solgt for kr. 860 000,-, dekket ikke halvdelen av dette min leilighet, så jeg måtte fortsette i 3 år med et lån på kroner 80 000,-.  Så økonomien ble stram.  Det var jo mye som skulle til når jeg etablerte meg på nytt.   

Før huset skulle overleveres til nye eiere, og etter at Audun var flyttet ut, måtte det rengjøres.  Sigrid, som bodde hos meg da, ville hjelpe meg og vasket sammen med meg den første dagen.  Men jeg syntes det var for galt, og nektet henne å være med de neste dagene hvor jeg vasket resten av huset alene.  

Det var godt å være ferdig med Fiolveien og kunne gå videre med mitt liv.  

Etter hvert fikk man en ordning med Hjelmås, slik at tomten ble delt i 3 til de tre barna, mens hus, vedbod og nøst ble skjøtet på Astri under forutsetning av at Audun og jeg "har vederlagsfri bruksrett for vår levetid, mot å svare vanlig vedlikehold".  I mitt testamente får Unn og Knut en liten kompensasjon ved arv.  Audun og jeg skulle da disponere Hjelmås annet hvert år fremover.  

Påsken 1988 inntok jeg Hjelmås.  Sigfrid Lie var med.  Hun hjalp meg meget.  Deretter bodde jeg på Hjelmås nesten sammenhengende i 6-7 måneder.  Jeg fikk mange besøk av naboer og venner.  Denne sommeren fikk jeg ofte besøk av mine barn og barnebarn.  Irene og Jørgen var der oftest, men både Rolf og Carl kom fra Oslo, og av og til var det et yrende familieliv på land og til vanns.  Det var det året jeg malte vinduene i peisestuen.  Etterpå begynte jeg på fransk-kurs ved Centre Culturel Francaise, og reiste til Gran Canaria i to uker med Sigfrid til leilighet som Fabin disponerte.   

I 1990, 5. mars, våknet jeg en morgen uten å kunne røre meg.  Jeg tenkte på at døren var låst, og det var umulig å snu seg og heller ikke mulig å ta telefonen.  "Ikke få panikk" sa jeg til meg selv, "ta det med ro - slapp av".  Etter omtrent en halv times tid, klarte jeg å la meg falle ned fra sengen, krype bort til entredøren og åpne den, krype inn i stuen for å finne telefonnummeret til Hedda, naboen.  Hun kom ned, og etter hvert ble jeg bedre og kunne sitte i en stol.  Hedda mente jeg burde ringe til doktoren, men jeg ville vente og se om det ikke gikk over.  I dag ville jeg nok ha sendt bud etter ambulansen med en gang !  Jeg ventet, men neste morgen følte jeg meg ikke bedre og ringte doktoren, som ba meg komme ned på kontoret hans straks.  Vel nede sendte han meg rett til nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, hvor jeg lå i 16 dager med diagnosen "drypp".  

Jeg var ganske svak da jeg ble utskrevet, og reiste derfor ikke til Hjelmås før like før påske.  Sigrid kom og ble hos meg i to måneder.  2. mai startet Kålås & Sønn med  å skifte kledning på huset.  Sigrid og jeg hadde full jobb med å stelle hagen og rydde fortløpende etter byggearbeidet, tok spikre ut av gamle materialer o.s.v.   Sigrid var til uvurderlig hjelp og sparte seg ikke.  Da huset var ferdig beiset 24. mai, hadde jeg skrapet til bunns og malt 13 store og 13 små vinduer, og alle spor av byggearbeidet var borte.  Jeg hadde også skiftet varmtvannsbeholder, ovn i spisestuen og fått tettet lekkasje i peisen.  

Selv om det var travle tider, var det en herlig sommer med mange koselige gjester, venner og familie.  Toppen på kransekaken var 25. august, da jeg feiret 70-årsdagen min med 48 gjester i strålende vær.  Kjell Erik, Astri, Jørgen og Irene var her ofte, av og til bare Irene eller Irene og Jørgen.  Carl kom to ganger à en uke.  Det var fint å ha barnebarna på besøk.  

En av mine tidligere kolleger i Fabin, Margrethe Kjærgård, ble en av mine beste og næreste venner.  Hun er skilt og derfor har det vært mulig for oss å gjøre mye sammen.  Hun er 17 ½ år yngre enn meg og har bil.  Så vi har fartet rundt på mange fine turer, både nært og fjernt og ellers hatt det fint sammen.  

I juli 1991 hadde jeg en flott fire dagers biltur med Margrethe til Voss, Låtefoss og Kongsberg hvor vi overnattet hos mine venner Aud og Arne Brevik.  Hjemturen gikk gjennom Eggedal hvor vi benyttet anledningen til å ta en avstikker opp til Skredsvig-Hagan, maleren Chr. Skredsvigs hjem.  Vi traff på barnebarnet som viste oss rundt og fortalte oss mye interessant om Skredsvigs liv.  

Jeg har god kontakt med Carl og Peg Gruber i USA, og de har i mange brev bedt meg komme over og besøke dem igjen.  En dag i 1991 bestemte jeg meg for å reise, og billetter ble bestilt.  Men så ble Olav syk.  Det ble konstatert kreft i leveren da han skulle begynne pensjonist-tiden da lærerskolen tok ferie.  Han ble fort svært syk og sykdommen utviklet seg raskt.  Vi visste tilslutt at han ville dø, det var bare et tidsspørsmål.   

Jeg snakket med flyselskapet SAS og forklarte situasjonen, fikk utsatt reisen, og bestilte også en billett til Elina som jeg kunne annulere dersom hun ikke ville være med når alt var over.  Jeg ville ikke nevne det for henne før.  I slutten av juni 1991 døde Olav.  Haldis og barna var kommet.  Jeg var der også da han døde hjemme.  Det hadde vært en stor påkjenning for Elina den siste uken Olav levde, og hun var utslitt da det var over.  Da sa hun til meg:  "Når begravelsen og alt er over, vil jeg reise langt vekk."  Da sa jeg til henne:  "Du vil vel ikke reise sammen med meg til USA ?  Jeg har billetter hvis du vil."  Det ville hun.  (Om reisen, se under kapittel 4 Det amerikanske eventyret.)  Begravelsen var 1. juli med fullsatt Salhus kirke.   

Etter separasjonen fikk Sigfrid meg med på fotturer med Bergen Turlags pensjonistturer.  I alle disse årene har det blitt mange fine onsdagsturer på fjellene rundt Bergen og Fana, også et par ukesturer til Dagali og Bergsjø.  

Nesten hvert år har jeg hatt en tur til Østlandet for å se til Unn, Rolf og Carl, Elina og Dagny og ellers den familien vi har der.  Jeg drar også nesten hvert år til Kongsberg for å være hos Aud og Arne.  

1992 ble et vanskelig år for meg.  I midten av februar begynte jeg å få ryggsmerter som etter hvert tiltok i styrke.  Det ble vanskelig å sitte eller gå i lengere tid.  Lege, røntgen, kiropraktor, akupunktur !  Ingenting hjalp og ingen fant ut hva det var.  Jeg ble helt skjev.  Tilslutt kontaktet jeg, etter råd fra Kjell Erik og Astri, Bergen medisinske senter på Sandsli - en nevrolog.  Han fant heller ikke ut hva det var, men sendte meg til kontrastrøntgen og computertomografi (CT).  20. august fikk jeg komme til.  Min lege, Davidsen, fikk resultatet.  Jeg hadde forferdelige smerter døgnet rundt.  Han ba meg ta en taxi ned til kontoret hans, for han ville sende meg opp til Haukeland sykehus som øyeblikkelig hjelp, da bildene viste at jeg måtte opereres.  Jeg dro ned til ham med koffert.  Da jeg kom ned satt legen i telefonen med Haukeland som nettopp hadde fortalt at de ikke kunne ta imot meg fordi de nettopp hadde sluttet å operere rygger.  Da fikk jeg et lite sammenbrudd der på kontoret.  Davidsen ringte til Hagavik Kysthospital og forklarte situasjonen.  De lovet å ta seg av meg og ville ringe meg om noen dager.  Med det måtte jeg reise hjem igjen.  

Etter noen dager ringte dr. Myrseth fra Hagavik.  Han fortalte at det likevel kunne bli vanskelig med en operasjon fordi sykehuset nettopp hadde mottatt 200 rygger til operasjon fra Haukeland.  Men han tilbød meg å komme opp til Hagavik for å bli undersøkt poliklinisk.  Jeg ville få innkalling. Etter å ha lagt på telefonrøret, fikk jeg et stort sammenbrudd.  Jeg var alene, og det var helt forferdelig.  

Astri som løp bl.a. sammen med en lege på Haukeland, Bjørn Mæhle, fortalte ham om meg.  Han ba om at jeg skrev ned hele sykehistorien, så ville han se om han kunne gjøre noe.  Etter å ha fått denne, ba han om å få komme hjem til meg for å undersøke meg selv.  Han kom en ettermiddag og undersøkte meg grundig, gikk hjem og skrev et brev om situasjonen og anbefalte sterkt at jeg fikk operasjon.  Brevet skulle jeg ta med meg til Hagavik.  Der ble jeg mottatt av dr. Bøe som fikk brevet.  Bøe foreholdt meg den risikoen som en slik operasjon ville være, men jeg mente at verre enn slik jeg hadde det kunne det ikke bli.  Resultatet ble tilslutt operasjon 12.10.1992, utført av dr. Myrseth og dr. Bøe.  Operasjonen ble meget vellykket.  Ved kontroll tre måneder senere hadde jeg i dyp takknemlighet med roser til begge legene.  Dr. Mæhle fikk i sin tid også roser som uttrykk for min takknemlighet.  

På tross av disse vanskelighetene og smertene, hadde jeg likevel en fin sommer på Hjelmås med besøk av venner og familie.  Astri & co brukte huset i 2 ½ uke i deres ferie.  Da bodde jeg med Lillian i hennes hytte.  Per Sætre hjalp meg meget med hagearbeidet og Dorthea Fyllingen var min beste hjelp med hus og hage.  Hun tømte til og med kaggen for meg noen ganger.  Vi ble gode venner, og det var et sjokk for meg og alle på Hjelmås å oppleve at hun døde plutselig, bare nær 68 år gammel, i februar 1998.  

I februar 1993 var jeg i to uker med Ingrid i Arguineguin på Gran Canaria.  I mai ble Sigrids 75 års dag feiret i Lyngby.  I juli var det tre dager biltur med Margrethe til Fjærland og i september en uke på Bergsjø hotell med turlaget.  

Det høres ut som det ble bare reising.  Men størsteparten av tiden gjennom årene går med til kurs og lesing, samvær med venninner på tur og måltider, kortspill, konserter og teater, tv-titting og familiesamvær etc.  Fire ganger årlig har Seniorklubben i DnB Finans forskjellige treff som julebord, vårmøte, blåtur, teater.  

Vi 4 søstre, Sigrid, Dagny, Elina og meg, kunne nok sloss  så fillene føk når vi var barn.  Men som voksne har vi hatt et utrolig godt forhold med hverandre.  Vi er gode venner og har stadig kontakt.  Elina (og Olav), da hun bodde på Salhus, var den som først og fremst var flink til å samle hele familien med små og store, gjerne om sommeren og til jul.  

Nå er jo Dagny i Oslo, hennes datter Elina og Pelle m/ barna også, Aksel i Spania, min søster Elina på Nesoddtangen og hennes datter Haldis med barna Adrian og Connie i Moss.  Sigrid og Ingrid er i København.  Her i Bergen er det ikke så mange igjen.  Men jeg forsøker i hvert fall å samle den lille familien vi har her i Bergen en gang i året, og håper det kan fortsette slik.  

Barnebarna Rolf, Jørgen, Carl og Irene er nå blitt voksne og alle er travelt opptatt med studier og det å leve et ungdomsliv.  Derfor sees vi ikke så ofte, men jeg følger med fra sidelinjen.   

1994 startet med seks uker sammen med Sigrid på Altamar i Puerto Rico.  Men for det meste var jeg på Hjelmås.   

Morgenstund har gull i munn.

I begynnelsen av april var jeg flyttet ut.  Snøen var gått, og det laget seg til tidlig vår.  Av sikkerhetsgrunner (trapp, tilgang til telefon) lå jeg i stuen, men også fordi det var hyggelig å våkne når morgensolen skinte på de gamle tømmerveggene.  Det var 5. april kl. 07.30.  Jeg våknet til en hvit verden hvor morgensolen sendte sine gylne stråler overalt og farget snøen rosa.  Jeg gikk ut.  Det var vidunderlig vakkert.  Små dyrespor i snøen, stille, og jeg følte meg i ett med naturen og at dette var mitt livs gyldne øyeblikk.  Selv nå etter mange år tenker jeg med glede på at jeg fikk oppleve dette så intenst.  Det ble et fint år med masse glede og hygge.  

Som alltid var det fint å være der.  Mange kom på besøk.  Spesielt koselig var det å få besøk av Irene sammen med venninne flere ganger.  I oktober ble det en tur til mine venner i Provence.   

Dette året hadde jeg sluttet med andre franskkurs og begynt på Friundervisningens kurs for pensjonister.  Vi var 10 personer med omtrent samme kunnskapsnivå.  Ved slutten av hvert semester skriver vi oss på en liste og får da samme lærer, samme tid og rom i neste semester.  Det er svært hyggelig.  Men i 2001 sluttet jeg etter 7 år.  Jeg har fortsatt å skrive til Suzanne i Frankrike hver måned.  Ved siden av  å rette mine brev, skriver hun selv et langt personlig brev hver gang.  

1995 startet med fire uker i Puerto Rico sammen med Ingrid.  Vi gikk lange turer hver dag i fjellene rundt, badet og hadde det fint.  I mai tilbake til Genevieve og Michel i Provence for to uker, og i juli 11 dagers biltur med Margrethe rundt Sørlandet, til Nesodden til Elina, besøkte Unn og tilslutt Kongsberg hos Aud og Arne hvor vi også traff Knut og Torill.  Vi tok en tur inn i gruvene sammen.  

16. desember 1995 giftet Knut og Torill seg etter å ha bodd sammen en tid.  De holdt et stort bryllup med familie og venner.  Hanne Sophie Greve, som er en god venn av dem, viet dem med samtlige gjester tilstede.  Det ble en nydelig seremoni.  Torill har en stor og hyggelig familie som også jeg har hatt og har megen hygge av.   

Etter års bestrebelser og vanskeligheter med byggetillatelse p.g.a. krav om privat bygging av felles kloakkanlegg for bygden, ordnet det seg, og 09.04.1999 kunne de bosette seg i nytt hus på Hjelmås, med fotostudio i huset, slik at Torill kunne begynne egen virksomhet som fotograf der.  

1996 var det Hjelmås-år igjen.  Det var masse glede og hygge.  Når Astri og Kjell Erik disponerte den i ferien, lånte jeg huset til Unn på Vakås i hennes ferie og fikk fin kontakt med Rolf og Carl, bodde noen dager hos Elina og var på fine skogsturer med henne.  Jeg traff Haldis, Adrian og Connie, var på tur med barna til Bygdøy museum og båttur til Drøbak.  

På ettersommeren 1996, da jeg skulle skynde meg å slå gress før det begynte å regne en tidlig morgen, snublet jeg og falt over motorkassen på gressklipperen.  Det gjorde vondt, men jeg slo nå gress en times tid til det begynte å regne.  Men så begynte jeg å blø og ble ganske dårlig.  Jeg havnet på sykehuset med en skadet nyre.  Der lå jeg i 8 dager og hadde det riktig bra med eneværelse, god mat og apetitt og hyggelige besøk.  Merkelig nok tok jeg likevel av 3 ½ kilo.  Men jeg klarte da heldigvis å reise til Provence for de to siste ukene i september.  

20. desember 1996 gikk turen til Malta fire uker sammen med Ingrid og Sigrid.  Der bodde også Wenche og Johannes Meling på langtidsferie.  Dem hadde vi mye hygge sammen med.  Ingrid, Wenche og jeg gikk lange turer.   

Mine venner Aud og Arne Brevik feiret gullbryllup i august 1997.  De bor på Kongsberg og inviterte familie og venner til opphold på Lia Fjellstue i Skurdalen fra og med lunch fredag til og med frokost søndag, med festmiddag lørdag.  Alt ble betalt av dem.  Det ble en herlig, lang weekend.  

I mai 1998 overlot jeg Hjelmås til Astri og Kjell Erik.  De har nedlagt et stort arbeid med huset innvendig.  Det er virkelig blitt bra på alle måter, og det er godt at neste generasjon tar over.  

14/07-05/08-1998 hadde Margrethe og jeg vel tre ukers eventyrlig reise.  Vi tok bilen hennes med og reiste med det nyeste hurtigruteskipet m/s NordNorge til Kirkenes.  Vi reiste uten pensjon, bare felles lugar.  Da fikk vi nemlig pensjonistpris for meg og ledsager.  Vi ordnet oss selv med mat og kom derfor ganske rimelig fra det.  Fra Kirkenes kjørte vi til Mehavn, det nordligste bebodde sted i Norge.  Der arbeidet Margrethes sønn og samboer.  Vi ble hos dem i tre døgn og fikk da reise rundt og bli kjent med denne delen av Norge, og som jeg synes er noe av det mest interessante.  Fra Mehavn dro vi sørover, overnattet på moteller i Karasjok, Kautokeino og oppover igjen til Alta, hvor vi var to døgn og fikk en liten fjelltur til Komsetoppen og besøkte Stilla hvor det store slaget om Alta Kraftverk sto for mange år siden.  Vi tok Kystveien tilbake.  Vi besøkte Hamarøy og Alstahaug kirke, hvor dikterpresten Petter Dass hadde sitt virke.  Vi besøkte Saltstraumen og Svartisen.  Ved Brønnøysund klatret vi opp til hullet i Torghatten.  Da vi reiste nordover med båt, så vi landet fra sjøen.  Det virket da ofte som det ikke kunne bo folk der.  Det virket furet og værbitt.  Nå så vi landet fra innsiden, og det var interessant.  Her bodde mye folk og naturen var nydelig og frodig.  Fra Steinkjer kjørte vi over Røros, nedover Østerdalen.  Besøkte Aukrust-senteret i Alvdal, Glomdalsmuseet og Prøysenhuset som ble åpnet i 1997.  Alt var både morsomt og interessant.  Vi kom til Oslo, overnattet hos Unn, spiste middag hos Aud og Arne i Kongsberg, før vi kjørte over Haukeli hjem igjen.  På Haukeli begynte det å regne.  Ellers hadde vi godt vær hele tiden.  

De siste årene hadde Audun hatt kreft i prostata og vært syk med lungeemboli.  Etter å ha fått en blodpropp i lungen ble det verre.  Han ble avhengig av oksygen, etter hvert mer og mer oksygen og tilsyn og hjelp hjemme.  I begynnelsen av februar 2001 kom han på sykehuset, meget syk og med behov for meget mer oksygen for å overleve.  Han var ikke i stand til å bo alene mer, og etter hans ønske hjalp jeg til for at han skulle få komme fra sykehuset til det rette sykehjemmet for ham, nemlig Kolstihagen.  Litt senere fikk han urinsyregikt (podagra) med store smerter.  Han fikk også operert begge øynene for grå stær.  I denne tiden har jeg vært en støtte for ham og besøkt ham jevnlig.  Det har vært en glede for meg å gjøre dette.  Audun satte pris på det og jeg synes at det er fint at forholdet mellom oss kan ende slik.  

27.8.2000 fylte jeg 80 år.  Jeg syntes det var fint å samle hele familien og alle mine venner.  Med stort og smått kunne 54 gjester komme til middag i Seniorsenteret ved Landåstorget, og det ble en hyggelig dag.  18.10 samme år fylte Audun også 80 år.  Ved hjelp av Unn, Torill og Knut feiret han dagen i mindre format.  Jeg ble også invitert, og det var hyggelig.  

Juletiden i 2000 var usedvanlig hyggelig.  Jeg reiste inn til Unn onsdag 20. desember.  Hun tok seg fri noen dager, så torsdag hadde vi en fin tur til fots i snøen i strålende vær.  Jeg kan ikke lenger gå på ski.  Søndag tok vi en annen vei, og da tente vi bål underveis.  Sol og blå himmel.  Det var skikkelig koselig.  Dette var julaften, så etterpå gikk vi hjem og kokte pinnekjøtt.  

Første juledag fikk vi frokostbesøk av Sissel Iren sammen med Sturle sin datter Christine med mann.  Så gikk vi på tur i snøen igjen, og om kvelden var det venninnebesøk.  Veldig koselig.  Andre juledag var vi i besøk hos Elina med Haldis, Per Erik, Adrian og Connie.  Så kom Rolf og Carl hjem etter å ha vært hos Dagfinn i julen.  

30. desember reiste jeg til Elina.  Om formiddagen nyttårsaften var vi på tur.  Der traff vi på noen koselige venner av Elina og ble helt improvisert bedt på formiddagskaffe med 7 sorter julekaker.  Om kvelden var det middag med gildeklubben.  

10.8.2001 dro Margrethe og jeg på besøk til USA.  Dette forteller jeg om senere.  En av de siste dagene før hjemreisen, ringte Knut for å fortelle at Audun var lagt inn på Haukeland sykehus med lungebetennelse og senere at han døde 22.8.  Jeg var tilbake fra USA 26.8. og begravelsen var 30.8.  Audun hadde allerede 1 ½ år tidligere bedt meg hjelpe mine barn med begravelsen som han visste kunne komme når som helst.  Han hadde selv notert hvilket innhold det skulle være, også borgerlig bisettelse uten prest.  Det ble en nydelig seremoni, og en fin minnestund etterpå.  Etter Auduns ønske fikk han en grav i urnelunden på Hjelmås.  

Uken etter dro jeg til mitt 10. besøk hos Génévie og Michel Roy i Provence, hvor jeg hadde 2 herlige, varme og avslappende uker.  

Julen 2001 var også svært hyggelig.  Jeg var hos Unn, og som vanlig hadde vi noen fine turer til fots i snøen.  Andre juledag var vi i familie-julebesøk hos Elina og Pelle.  Det er alltid koselig å besøke dem og følge med hvordan Pernille, Josefine og Emma vokser og utvikler seg.  Så dro jeg noen dager på besøk til Elina på Nesoddtangen.  Så kom Rolf og Carl fra Risør.  Da Unn og jeg skulle dra på tur til fots i snøen ville Carl gå med oss.  Det gledet meg veldig at han ville gå med oss i stedet for å dra på ski.  Unn og jeg var også en tur til hytten hennes hvor vi overnattet.  Det var dyp snø og herlig vær.  Hytten var lett å varme opp og særdeles hyggelig å bo i.  Vi koste oss med rødvin foran peisen.  

23. februar 2002 fylte Dagny 80 år.  Den ble feiret hos Elina og Pelle med mange gjester.  Det var veldig hyggelig og mange fine taler.  Det var koselig å treffe Aksel som nå er flyttet til Spania og ikke sees så ofte.  

Mandag 22. juli dro Margrethe og jeg i hennes bil først til Nesoddtangen til Elina.  Dagen etter var vi invitert til middag hos Dagny i Oslo, et nydelig måltid og svært hyggelig.  Deretter dro Elina, Margrethe og jeg opp til Unns hytte hvor vi ble et par dager.  Der var vi på fine turer og plukket multer.  

28. august dro jeg på min 11. tur til mine venner i Provence.  

Julen 2002 var jeg igjen hos Unn.  En dag var vi på visitt og så på den nye leiligheten til Carl og Cathrin i Bygdø allé.  Der traff vi også Cathrins foreldre og søster.  Det er en svært hyggelig familie.  Julaften formiddag ble vi invitert til "mølje" hos en venn av Unn.  Det var familie-julebesøk hos Elina på Nesoddtangen før jeg reiste til Kongsberg for å besøke Aud og Arne noen dager.  

De siste årene har jeg pusset opp leiligheten.  Allerede i 1992 ble badet fornyet.  Det var det største løftet.  I 2001 ble gulvbelegg i entre og kjøkken fjernet og gulvene slipt.  I 2002 ble gulvet i stuen slipt, taket malt, 3 lag tapet fjernet.  Deretter ble veggene grunnet, sparklet, malt og tilslutt tapetsert.  Resultatet ble skikkelig fint.  I 2003 ble alt det samme gjort i spisestuen.  Der ble også et helt gammelt vindu skiftet.  Neste år er det planlagt å få malt kjøkken og dører.  

Sigrid blir 85 år 30. mai og jeg blir hos henne en uke.  Turen til mine venner i Provence er allerede avtalt  til september.  

Når snø og is er borte fra byfjellene går Margrethe og jeg ofte tur i byfjellene.  Om onsdagene går jeg også av og til med Turlaget.  Vi bergensere er utrolig heldige som har dette flotte terrenget tett på.