Else Geelmuyden Orsteins selvbiografi  "Minner fra et langt liv"

 

Else Orstein ble født 1920 som datter av Ivar Geelmuyden (1888-1928) og Sigrid Hafstad (1891-1980).  Hun skrev i 1997-2003 sin selvbiografi, som du finner her.  Historien er delt i følgende 6 kapitler:     

Else Orstein ca 1938-1940

Innhold

1.  Barndom og ungdom

2.  Voksenlivet

2b. Voksenlivet -  Vedlegg om mine reiser

3.  Arbeidslivet

4.  Det amerikanske eventyr

5.  Mitt franske eventyr

6.  Avslutning  

4.  Det amerikanske eventyr

Vi ble invitert av universitetet i Rapid city til graduation ved skoleslutt 26/5-1972.  Da fikk vi ordnet med lån i banken og reiste.  Vi fikk to hyggelige uker med Unn, Dagfinn, de Santos og andre venner, opplevde deres vennskap med indianere i reservatet.  Vi ble invitert til en stor pow-wow i Montana og var mye rundt.  Etter 14 dager reiste vi til New York hvor vi var en uke.  Straks etter vi var reist (mens vi var i New York), ble det et voldsomt uvær i Rapid City.  Det var store oversvømmelser, ca. 240 drepte, hus ødelagt etc. etc.  Motellet hvor vi hadde bodd ble føyset i elven.   I New York leste vi ikke aviser eller så TV, så vi visste heldigvis ikke noe før Dagfinns søster Johanne og svoger Frank ringte til oss på hotellet.  De bodde utenfor New York og vi hadde avtale om å besøke dem.  De fortalte da at alt var i orden med alle de norske i Rapid City.  Da leste vi avisene.   

I Rapid City traff vi Carl Gruber som var professor ved School of Mines and Technology, og konen Peg.  De var gode venner av Unn og Dagfinn.   

Om Grubers i Norge :  

Året 1972-73 var Carl og Peg med barna Scott, 8 år, og Bill, 12 år, i Bergen.  Carl byttet jobb, bolig og bil med en lektor på Bergen tekniske skole, og vi ble deres "familie" her.  Vi hadde mye hygge sammen, og vi tok vel imot Carl og Pegs familie og venner når de kom på besøk til dem.  Vi fikk et nært forhold til Peg og Carl, men også til Scott og Bill.  

10 år etter, i 1982, var Audun og jeg tilbake til USA.  Etter å ha besøkt venner i Florida, fløy vi først til Chicago.  I Chicago bodde Pegs far alene i en stor leilighet.  Her bodde vi i 3 døgn og Peg viste oss rundt i Chicago.  Hver kveld tok Pegs far oss ut til middag på forskjellige steder.  Chicago er en vakker by.   

Deretter bilte vi med Peg til St. Michael, utenfor Minneapolis, hvor de bodde da.  Her hadde vi en strålende uke.  En prestefamilie på 5, Battens, kom bilende helt fra Rapid City for å feire 17. mai (på forskudd 8. mai) med oss hos Carl og Peg.  Det var venner av Carl og Peg som hadde besøkt dem i Norge og som vi hadde tatt oss godt av.   

Etter en uke her, gikk turen med fly til Washington DC, hvor vi var i 3 dager.  Vi var inne i The White House, National archives, beså oss i byen og hadde en hel dags sightseeing med buss til alt som var å se i og utenfor byen.   

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

 

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

 

Så tok vi tog til New York hvor Auduns slektning Harald Greve tok seg av oss hver dag.  Vi kom opp i gatefest, var i Metropolitan Ballet Theatre og så "Giselle", var i Radio City Music Hall, var en tur til Haralds foreldre Herman og Turid i Kingston, New Jersey.  I New York spiste vi på fantastiske små restauranter med Harald og en venninne av ham.  

4 år etter, i 1986, besøkte Carl og Peg oss i Bergen noen uker.  Vi leiet da bil som Carl kjørte, og dro på biltur til Fjærland, Vik, Voss.  

1. august 1991, en måned etter Olavs begravelse, satte Elina og jeg kursen mot Chicago og videre til Minneapolis hvor Carl og Peg tok imot oss, og vi kjørte litt utenfor til den lille byen Le Sueur hvor de bodde.  Vi skulle være med dem i tre uker, og det ble en uforglemmelig tid.  

Det var fint å møte Carl og Peg igjen, og også Bill og hans samboer Jinz.  Det var den tiden da innhøstningen av maisen i området var ferdig.  Det ble feiret med "Le Sueur's Giant celebration".  Først var det en utrolig parade som jeg aldri har sett maken til, kanskje en gang da Audun og jeg i 1982 i Florida og bl.a. besøkte Disneys eventyrverden.  Det er utrolig at en slik liten by kunne frembringe noe så storslått.  Etter paraden møttes alle i en stor park hvor man fikk utlevert maiskolber dyppet i smør.  Vi benket oss rundt bord hvor det var plassert bitte små saltkar.  Stemningen var fantastisk.   

Vi besøkte noen venner av Carl og Peg, et farmerpar som hadde 6-700 griser og kjempestore landbruksmaskiner.  Alle vennene i området var bedt for å treffe oss, og Elina og jeg laget norske vafler i haugevis.  De gjorde stor lykke.  

Etter fire dager tok vi fly til Seattle hvor Scott bodde.  Det var umåtelig koselig å se ham igjen.  Det året han bodde i Bergen med sine foreldre og Bill, hvor Audun og jeg var deres norske familie, var Scott bare 8 år og det ble et ganske nært forhold mellom oss to.  Han reiste også alene til Norge noen år senere for å hilse på oss.  Den gode kontakten var der med en gang.  

Vi bodde på flotte moteller, dro på skogstur en dag, spiste på koselige små restauranter og beså Seattle.  Etter noen dager dro vi til Olympia Peninsula, en fantastisk stor nasjonalpark med høye fjell, store skoger og mange store strender ut mot Stillehavet, som hadde sendt inn på breddene kjempestore trær som nå lå der som store skjeletter.  En dag tok vi ferje videre til Victoria, hovedstaden i British Columbia.  Der vandret vi hele dagen i The Butchart Gardens, et eventyr av blomsterhager.  Tilbake til Olympic Peninsula hvor vi bilte opp i fjellene og gikk på tur i denne overdådige nasjonalparken.  

Etter 9 døgn fløy vi tilbake til Le Sueur.  Dagen etter bilte vi opp i Wisconsin til et tømmerhus som Carl hadde arvet etter sin mor som var svensk.  Her var vi et par dager.  Vi rodde på elven, grillet i hagen, gikk tur.  Vi spiste ute på koselige restauranter og spilte minigolf, før vi dro tilbake.  Det vil bli for langt å skrive om alt vi så og opplevde.  22. august, etter tre fantastiske uker, ble vi fulgt til flyplassen i Minneapolis.  Det var veldig hyggelig å ha Elina med meg og hun ble satt stor pris på.  

Fra 9. til 17. juni 1999 hadde jeg besøk av Carl og Peg Gruber fra USA.  Det var hyggelige dager med middagsbesøk hos Astri og Kjell Erik, det samme hos Knut og Torill på Hjelmås, middagsbesøk hos Gudrun Lie, kaffebesøk hos Margrethe.  Hun stilte med sin bil og vi dro på dagstur til Fedje med nistekurv.  Vi beundret Rododendron i Arboretet på Milde.  Vi spiste reker ved fisketorget før vi dro til Fløien.  Sammen med Margrethe dro vi til Nordsjøfartmuseet i Telavåg.  Carl og Peg besøkte Audun og ellers koste vi oss sammen.  

10. august 2001 dro Margrethe og jeg på besøk til Peg og Carl i Le Sueur utenfor Minneapolis.  Det var 4. gang jeg var i USA, og fint å treffe Peg og Carl igjen, og også deres venner som jeg hadde truffet tidligere.  

Peg hadde nettopp kjøpt ny bil, en flott komfortabel 7-seter med aircondition.  Etter de første dagene hjemme, dro vi på en 9 dagers tur hvor vi bodde på flotte moteller, spiste middag på restaurant, lunsj på picnic eller på MacDonalds.  Det første målet var Yellowstone naturpark.  Turen dit var en opplevelse i seg selv.  Men det 3 døgns oppholdet i parken var utrolig interessant og overgikk våre største forventninger.  Parken er spesielt kjent for det store antall med fantastiske geysere, mange i vidunderlige farger, canyons og en fantastisk natur.  Store bisons helt nær og andre dyr.  For ca. 12 år siden var det en kolossal brann i parken hvor store deler av skogene brant ned.  Det var interessant å se hvordan den nye skogen vokste til.  Bill kom til parken fra Seattle for å være sammen med oss disse dagene.  Han kjente parken ut og inn og var den beste guide.  Den varme måten Bill møtte meg på etter 10 år føltes godt.  En venter ikke å bli husket slik.  Peg og Carl hadde med seg et dominospill, og om kveldene spilte vi domino.  En kveld hadde vi ikke passende bord, så vi brukte sengen til Peg og Carl.  Det gikk fint.  

På veien tilbake var vi innom Rapid City hvor Unn og Dagfinn gikk på Universitetet og Grubers bodde da.  Her var vi hjemme hos noen av deres venner, spiste middag på restaurant med dem og flere venner.  Noen av dem mistet alt de eide under den store flommen, men berget så vidt livet.  Det uværet som forårsaket flommen startet dagen etter at Audun og jeg hadde reist fra Rapid City i 1972.  Jeg fikk hele ulykken tett inn på livet og tenkte med takknemlighet på at Unn og Dagfinn slapp uskadd fra det den gang.  

Da vi var tilbake til Le Sueur kom Scott fra Seattle for å være sammen med oss de siste dagene.  Han kom flygende med en venn som eide et 4 seters fly, og vi ble også med en tur opp i luften med dem.  Jeg liker bedre å fly i store fly.  Det var utrolig koselig å være sammen med Scott igjen.  Det er ganske utrolig hvordan vennskapet med Peg, Carl, Bill og Scott har holdt seg gjennom alle disse år fra 1972.   

Siste kveld (26/8) før tilbakereisen hadde Carl og Peg laget en stor avskjedsmiddag.  Etter den kom Peg helt overraskende på meg inn med en kjempestor vidunderlig kake pyntet med friske roser og ett lys.  Det var for å feire min 81-årsdag, fordi jeg fylte år neste dag på flyet hjem.  Kaken hadde Peg fått laget spesielt for meg og var fabelaktig deilig.  De sang bursdagsangen og det var bare utrolig herlig.