Else Geelmuyden Orsteins selvbiografi  "Minner fra et langt liv"

 

Else Orstein ble født 1920 som datter av Ivar Geelmuyden (1888-1928) og Sigrid Hafstad (1891-1980).  Hun skrev i 1997-2003 sin selvbiografi, som du finner her.  Historien er delt i følgende 6 kapitler:     

Else Orstein ca 1938-1940

Innhold

1.  Barndom og ungdom

2.  Voksenlivet

2b. Voksenlivet -  Vedlegg om mine reiser

3.  Arbeidslivet

4.  Det amerikanske eventyr

5.  Mitt franske eventyr

6.  Avslutning  

5.  Mitt franske eventyr

65 år gammel begynte jeg å lære fransk en gang i uken hos en gammel dame.  Hun var opprinnelig engelsk, vokst opp i Frankrike og hadde hatt en sprogskole.  Jeg gikk der i 2 år.  Jeg hadde lenge syslet med tanken på å forsøke et semester ved et universitet i Frankrike.  Etter separasjonen og noen uker hos Unn i Asker, var jeg parat til et høst-semester ved Universitetet i Pau i syd-Frankrike 1987.  

Jeg spurte Sigrid om hun kunne tenke seg en uke i Paris, og det kunne hun.  Vi tok en charter-tur fra København til et 2-stjerners hotell, og hadde et hyggelig og interessant opphold i Paris.  Da Sigrid reiste tilbake, sto jeg igjen og vinket.  Så tok jeg en taxi til Gare d'Austerlitz.  Da jeg kjøpte billetter til toget til Pau, sa damen i luken en masse som jeg ikke forsto, men jeg fikk da billett, og fant da frem til det rette toget.  Da konduktøren omsider kom for billetten, så han på den og på meg og ba om passet.  Så sa han en masse som jeg ikke forsto, så jeg ba en student jeg satt ved siden av fortelle meg hva som var i veien.  Det var ikke lite:

1.    Jeg hadde kjøpt honnørbillett til ½ pris, men toget startet i Paris kl. 9, og honnørtiden begynte ikke før kl. 15, så jeg måtte        betale mer.

2.    Jeg hadde ikke stemplet billetten, noe som normalt gir bot, men da jeg var utlending og ikke visste bedre, så han forbi det.  

Jeg kom da omsider frem og tok en taxi til hotellet, 1-stjerners, midt i sentrum.  Her ble jeg boende og trivdes godt.  1/10 måtte jeg opp på "fac" hvor alle utlendingene ble vist til et stort auditorium hvor det skulle holdes en slags eksamen før vi ble plassert i klasser etter de kunnskaper vi hadde.  5/10 ble jeg, som håpet, plassert i elementaire A.  Nivået lå omtrent som etter 2 år i fransk på videregående skole i Norge.  På universitets-restauranten kjøpte vi 10 billetter for 9,3 franc pr. middag, og spiste derfor billig en rikelig rett og dessert og så mye brød som vi ville ha.  I helgene fant jeg frem til forskjellige små restauranter, men hadde også en stamcafè Flunch.  

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

 

 
Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her Tilhørende tekst skrives inn her

 

Jeg var 67 år gammel og følgelig den eldste av alle 7000 studentene.  Men de andre i klassen var veldig hyggelige og ba meg ofte med på forskjellig, som middager, forestillinger, turer.  Men jeg var jo også ofte alene.  En søndag dro jeg ½ time med tog til valfartsbyen Lourdes.  Jeg brukte hele dagen.  Det var svært interessant.  en annen søndag tok jeg toget til de to badebyene Jean de Luz og Bierriz ved Atlanterhavet.   

Bare en gang var jeg syk, dønn forkjølet.  Da handlet jeg inn mat, frukt, melk, karamellpudding og ½ flaske konjakk, og la meg.  Etter to dager var jeg frisk.  

Jeg avtalte med en lærer (Suzanne) 1 ½ privattimer 2 ganger i uken på hotellet, for å få mer taletrening.  Før jeg reiste hjem, avtalte jeg med henne at jeg skulle sende henne et brev, 2 A4-sider, hver måned, og hun skulle rette det og sende det tilbake.  Jeg skulle betale for dette.  Når jeg skriver dette, har det fungert utmerket i 15 ½ år uten unntakelse.  

Jeg fikk kontakt med "Les Amis du Parc National des Pyrènèes-Occidentales" som arrangerer turer i Pyreneene, og fikk være med på en tur.:  Det var litt tøft å gå ut av hotellet før kl. 7 i mørke for å treffe en flokk franske som ikke visste om meg, og bli med i en av deres privatbiler, og ikke vite noe om terreng og fart, bare at vi skulle bile opp i fjellet og gå 700 meter opp til 2200 meters høyde.  Men jeg hadde bestemt meg for å oppleve det, og dette var siste mulige tur.  Lederen, en hyggelig jurist med sønn, tok meg med i sin bil.  Et sted måtte vi klatre i 10 minutter, men ellers var det stort sett gode stier men bratt mange steder.  Vi gikk midt inne blant alle fjellene med toppene rundt oss.  Det var storslagent.  Det var 12 franske voksne og meg.  Jeg snakket med de fleste, men helst en om gangen, så det ble gjerne til at jeg sa det samme hver gang.  Det var jo begrenset hva jeg kunne konversere på fransk.  Men alle var svært hyggelige.  Naturen var vakker og høstfargene overdådige.  Det var en opplevelse.  Vi var tilbake i 18-tiden.   

Jeg var stadig på jakt etter forskjellige postkort.  Jeg sendte nemlig hver uke et kort til hver av mine barnebarn, hvor jeg skrev om alt som hendte og ba dem vise dem til mor og far.  Det var min kontakt med familien.  

Klassen arrangerte flere ekskursjoner som tok hele dagen.  Vi reiste med buss.  Bl.a. besøkte vi byen Auch og videre til distriktet Armagnac, byen Condom hvor vi besøkte et slott hvor de laget konjakk og vi fikk smake.  En lærer, Olga, inviterte hele klassen på dagstur til hennes hytte.  alle hadde med mat fra de forskjellige land.  Jeg hadde vin.  Det var mye god mat og svært hyggelig.  

Etter noen innholdsrike, spennende, lærerike og ikke minst hyggelige måneder var det tid til å bestille tog 19/12 til København hvor jeg skulle være hos Sigrid i julen.  Toget gikk fra Pau 9.09 til Gare de Austerliz Paris 16.10.  Toget videre til Køln fra Gare du Nord gikk 16.46, så tiden var knapp.  Jeg tok metroen og nådde akkurat et tog til Gare du Nord, og dumpet ned ved siden av en fransk student med ryggsekk.  Hun skulle også med toget til Køln og hun visste hvor det sto, så vi løp og nådde det 5 minutter før det gikk.  Under turen inviterte jeg på en bedre middag i spisevognen, så det ble en hyggelig tur til Køln hvor jeg såvidt rakk nattoget til København.  

I 1989 på fransk-kurset fant jeg brosjyrer fra organisasjonen Acceuil France Famille.  Dette var tingen - bo i en fransk familie.  Det endte med at jeg bestilte to uker i Bordeaux hos et fransk ektepar på min egen alder, og i samme rennet deretter to uker i Provence, også hos et ektepar på min alder.  Dette kommer jeg tilbake til.  

Men først dro jeg på fem dagers biltur med Margrethe til Jostedalen i juli, og deretter på Streiftog i Provence i september med Sigrid med reiseselskapet Star-tour, en uke på bil og fottur og deretter en uke på egen hånd, kun oss to, hvor Sigrid og jeg tok tog til, først Lourdes hvor vi ble ett døgn og deretter til Pau for å se igjen gamle tomter, også for Sigrid som jo hadde vært der som barn.  Det var en flott tur med mange opplevelser.  Og det var kjekt å treffe igjen Suzanne i Pau.   

20. november samme år dro jeg med tog fra Bergen til Bordeaux, M. og Mme. Loustaunau.  De bodde i et lite hus inne i en stor hage med høy mur rundt.  Noen meter fra huset var det et bitte lite hus med to rom og bad hvor jeg skulle bo.  Det var ikke akkurat som jeg hadde tenkt meg.  Selv om de gjorde litt for meg, var jeg overlatt for mye til meg selv, så det ble ikke den taletreningen jeg hadde forestilt meg.  Men Margrethe hadde en kusine Randi som var gift med en franskmann i Bordeaux.  Henne traff jeg i byen noen ganger, og var også hjemme hos dem en søndag.  Randi og jeg ble gode venner.  Hun og mannen har senere besøkt meg i Bergen.   

Etter to uker her, tok jeg toget videre til Marseille og et lokaltog til Aix hvor det neste vertsparet, M og Mm Roy hentet meg.  De bodde ½ times kjøretur fra Aix, rett utenfor en liten by, Maximin, i et digert steinhus ca. 300 år gammelt, velutstyrt og komfortabelt, inne i en stor hage eller park og med egen vinmark.  

Han, Michel, og hun, Genevieve, var parisere.  Da han, som var ingeniør, pensjonerte seg, kjøpte de denne eiendommen som hadde stått tom i 30 år og som var uten strøm og vann.  En bonde tok seg av vinmarken, men selv har de restaurert hele huset, delvis med egne hender.  Der er en vidunderlig stor hage eller park med oliventrær, aprikos, fiken, valnøtt, etc.  De fikk inntekter av å ha betalende gjester. Men det var aldri andre gjester der når jeg var der, unntatt deres venner og familie.  

Disse to gjorde utrolig meget for meg.  Jeg ble en del av deres familie, og jeg fikk hjelpe så meget jeg ville både inne og ute i den deilige hagen.  Der var et stort svømmebasseng, og vi badet mange ganger om dagen når det var varmt.  (Badet gjorde vi ikke denne første gangen, da det var i november/desember.)  

I 1991 tok jeg tog fra Bergen til Paris og skiftet tog videre til en liten by, Bernay i Normandi, til M og Mm Daniel Gautiez.  Dette oppholdet på to uker ble heller ikke som håpet.  M. Gautiez, som var den som det var lettest å snakke med, reiste bort etter en uke, og fruen hadde skadet ryggen, så hun kunne ikke gå noen steder, så her var jeg mye henvist til meg selv.  Ikke var det noen hage å være i heller.  Jeg gikk mye rundt alene, tok dagsturer med tog og buss til Rouen, Caen og til den berømte havnen Honfleur, og forsøkte å få mest mulig med meg.  To hyggelige turer med vertskapet var i grunnen alt.  

Det var fint å ta toget videre til Provence, og det var rene paradiset å komme tilbake til Michel og Genevieve Roy, til den vidunderlige hagen, de to hundene, mitt deilige værelse med stort eget bad.  Der hadde jeg to deilige uker hvor vårt vennskap ble beseglet.  Siden reiste jeg nesten hvert år tilbake her.  

Hver gang jeg har bodd hos Michel og Genevieve Roy i Provence, har en god venn av dem, Hervé, invitert oss til dejeuner i Cannes, et par år til St. Tropez.  De siste 4 årene har jeg stoppet i Cannes på veien til Michel og Genevieve for å ha diner sammen med Hervé.  Det har vært veldig hyggelig.  Dessverre døde han plutselig i år 2001.  

Genevieve går inn for at jeg skal snakke mest mulig, og vi kan sitte og prate sammen lenge hver dag.  Jeg blir alltid invitert sammen med dem til venner og familie og har hatt mange hyggelige stunder i forskjellige franske hjem.  Jeg har hatt mange fine bilturer og sett mye av Provence sammen med dem.  Men aller best er det bare å være hjemme hos dem i den herlige parken med svømmebasseng og det komfortable huset.  Siste høst i 2002 var jeg der for 11. gang, og de regner med at jeg kommer tilbake neste år og så lenge det er mulig.