Jøder i Europa og slektens mulige historie

Ifølge familietradisjonen skal slekten Geelmuydens stamfar Gerrit Adriansz nedstamme fra spanske jøder.  De skal være utviste fra Spania.  Noen elementer tyder på at denne tradisjonen kan være korrekt.  Men vi vet ikke når slekten eventuelt ga avkall på jødedommen og ble kristnet.  Det må eventuelt ha skjedd i perioden 1500-1660 eller tidligere.  Slektsvåpenet inneholder tre stjernene som er et symbol på treenigheten og signaliserer en familie som er kristnet.

Bakgrunn 

Familietradisjoner er ofte forvrengt eller feil.  I mange tilfeller har de en kjerne av sannhet, men er nærmest ugjenkjennelige fra tradisjonens faktiske opprinnelse.  Er det grunn til å tro på tradisjonen om at vi nedstammer fra spanske jøder ?  

Familietradisjoner blir oftest brukt til å forherlige familien, d.v.s. at de har et positivt innhold.  I dette tilfellet må innholdet ansees som negativt i sin tid:  Jødene var nektet adgang til Danmark-Norge, og slapp kun inn med kongelig dispensasjon.  På grunn av historiene i bibelen om Jesu død, var de i stor grad negativt omtalt i Europa.  I de katolske landene ble de delvis forfulgt, delvis tvangsdøpt, og delvis tålt av økonomiske hensyn.  Forholdene ble ikke bedre i de protestantiske områdene.  Martin Luther fremsto etter hvert svært jødefiendtlig og hans holdninger preget i stor grad de protestantiske områdene.  I Norge var jødene utestengt ved lov inntil 1840-tallet.  Når tradisjonens innhold må ha vært sosialt negativt i sin tid, blir det mer sannsynlig at tradisjonen er korrekt.

Generelt om jødene i Europa, og særlig i Spania og nederlandene

 

Bildetekst

Jødene kom tidlig til Europa og Spania.  Allerede på Salomos tid skal jøder ha slått seg ned i arabiske land, visstnok også i Spania.  Etter Jerusalems fall og ødeleggelse ca. år 70 ble mange jøder tatt som slaver og ført til Roma og til de romerske områdene nord for Alpene, antakelig også til Spania.  Etter Bar-Kochbas opprør 132-135 e.Kr. ble Palestina en romersk militærkoloni, og den jødiske staten opphørte å eksistere.  Nå forsvant igjen mange jøder fra Palestina.  Antall jøder i Persia, Palestina og Romerriket i 1. århundre e.Kr. er anslått til 7-8 millioner, av dem 2-3 millioner i Palestina.  Det siste tallet, jøder i Palestina, ble mer enn halvert etter år 70 og opprøret 132-135.

I Europa var jødene ofte forfulgt og utsatt for pogromer på 1200- og 1300-tallet.  Særlig etter Svartedøden 1348-49 økte forfølgelsene.  Jødene ble forvist fra England (1290) og Frankrike (1394).  Fra 1421 ble jødene i større grad forvist fra områder i vest-Europa, først fra mange tyske områder, senere syd-Italia,  Spania og mange andre områder.  Store grupper av jøder forflyttet seg til områder i Polen, Litauen og det Ottomanske Balkan.  Store grupper dro også til nord-Afrika og Levanten (innerste Middelhavsområdet).  Av ca. 200 000 jøder som oppholdt seg i Spania dro antakelig ca. 50 000 til nord-Afrika eller østover.  De øvrige ble i stor grad tvangskristnet enten i Spania eller senere i Portugal.  Antakelig nær 70 000 dro fra Spania til Portugal, hvor de i 1497 ble tvangskristnet gjennom tvunget massedåp.  De gjenværende døpte jødene i Spania ble i det vesentlige reelt gradvis innlemmet i det kristne samfunnet.  I Portugal besto jødene i større grad av personer som hadde vært forberedt på å ta et offer for sin tro i form av å rive opp sine røtter og forlate Spania, tåle forfølgelse og økonomisk ruin for å unngå å la seg døpe i Spania i 1492.  I Portugal var der samfunn av tilsynelatende kristne krypto-jøder helt opp på 1900-tallet, med stadig utvandring østover. 

Krypto-jøder defineres som døpte jøder som fremstod som kristne, men levde som jøder i det skjulte.  Begrepet marranere ("marranos") kan defineres som ny-kristne som faller tilbake til jødedommen, mer eller mindre åpent.  Det kan (og generelt for Europa bør) brukes om de som er mer eller mindre krypto-jøder, men for Italia er det også mye brukt generelt om ny-kristne som åpent går tilbake til jødedommen.

Nederlandene var reelt tømt for jøder i 1549, med unntak av noen marranoer som fikk bli værende i Antwerpen.  Omkring 1570 var utpressingen av jøder fra vest-Europa i stor grad gjennomført, med forbud mot deres tilstedeværelse gjennomført i store områder.  Prosessen var ikke kun et spansk fenomen.

I Spania var det relativ ro omkring jødene frem til ca. 1390.  Men på 1390-tallet oppsto voldsomme jødeforfølgelser også i Spania.  Minst 200 000 jøder i Aragonia og Kastilla lot seg døpe under dette presset.  De ble betegnet som nykristne.  Etter perioden med tvunget massedåp 1391-1415 ble det mer ro om jødespørsmålet.  Men rykter og prestenes historier mot jødene bidro til å skape og opprettholde et økende press mot jødene i Spania.  Spanias herskere Ferdinand og Isabella (gift 1469) hadde store pengeproblemer, og jødene var blant Spanias rikeste grupper.  På betingelse av at kongeparet hadde den øverste ledelsen og fikk overta all eiendom fra de som ble dømt, tillot de i 1480 paven å innføre inkvisisjonen i Spania (gjennomført 1481).  Derved oppsto et nytt press mot de nykristne jødene.  Frykten for inkvisisjonen medførte også at jødene ikke lenger våget å la seg døpe, fordi de som kristne kom under inkvisisjonens jurisdiksjon.  Eksemplet om kvinnen som nektet å spise flesk en lørdag viser hvor farlig det var å bli sett av inkvisisjonen:  Hun spiste aldri flesk, fordi det gjorde henne kvalm.  Men denne forklaringen trodde ikke inkvisisjonen på:  Hun måtte som ikke-fleske-spisende nykristen være en skjult jøde:  Hun ble dømt og ble brent på bålet.  

Bildeteksten er liten fordi den er merket med egen kommando som henviser til stilarket.

I 1492 kapitulerte maurerne i Granada, den siste mauriske besittelsen i Spania.  Da krigen var slutt ble jødenes økonomiske bidrag mindre viktige.  Etter erobringen av Granada utstedte Ferdinand og Isabella et dekret som forbød utførsel av sølv og gull.  Deretter fulgte 30. mars 1492 et dekret om at alle jøder som nektet å la seg døpe måtte forlate Spania innen tre måneder.  Det er påstått at det da var ca. 200 000 jøder igjen i Spania.  Mange skal nå ha latt seg døpe, men minst 70-80 000 ble fordrevet.  Siste frist for å forlate landet var 2. august 1492, samme dag som Columbus og hans besetninger gikk ombord i skipene for hans første oppdagelsesreise mot vest.  Utvisningen av jødene var bl.a. muliggjort av de store tvangsdøpte gruppene 1391-1415, som gjorde handel og industri mindre avhengig av de gjenværende jødene.  Men jødene var likevel i Spania og Portugal fortsatt aktive bl.a. i handel og i industri som drev med ullstoffer, silke og lærprodukter.  

I 1492 ble jødene utvist fra Sardinia og Sicilia, 1497 skjedde den store tvangskristningene i Portugal og i 1498 ble jødene utvist fra Navarre og fra det franske Provence.  1485-1510 ble jødene forvist fra mange italienske byer og tilslutt fra det meste av Italia syd for Roma.  Mange av jødene som ble utvist havnet i Italia, Afrika eller det tyrkiske riket.  

Mellom 1390 og 1480-årene valgte kanskje 3/4 av den spanske jødiske befolkningen å konvertere til kristendommen fremfor å bli drevet ut av sitt hjemland av kirke og krone.  Men konverterte jøder (conversos) ble mistenkt, ikke uten grunn, for bare å være kristne i navnet.  Dermed utløste de sterkere frykt og hat fra kristne naboer enn jøder som valgte eksil.  Når de nå hadde større sikkerhet, makt og nærhet til kristne enn på noe tidligere tidspunkt ble de konverterte jødene i Spania en trojansk hest i det kristne samfunn.  Det resulterte i at også konverterte jøder (conversos) ble forvist i 1492.  

Presset fra jødeforfølgelsene etter 1390, det negative klimaet overfor jødene i det følgende århundret, de nykristnes problemer med inkvisisjonens forfølgelser etter 1480 og jødenes utdrivelse medførte at jødene ble presset ut av Spania.  Det er kjent at mange religiøst forfulgte i denne perioden slo seg ned i nederlandene.  Vi vet at dette også gjaldt mange jøder.  

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 2. utgave, 3. opplag, har følgende tekst om "sefardim, sefarder eller sefardiske jøder, betegnelse på de jødene i Spania og Portugal som ble fordrevet i 1490-årene og senere slo seg ned i Nord-Afrika, Italia, Balkanlandene og Tyrkia, noen også i Vest-Europa, sørlig Nederland.  Navnet stammer fra Sefarad, brukt av profeten Obadja (Obad 1,20) om Spania.  Benevnelsen sefardim blir ofte brukt feilaktig om jøder av ikke-ashkenazisk opprinnelse."  Begrepet ashkenazim eller ashkenasiske jøder ble brukt om polske og tyske jøder.  Mange av de sefardiske jødene var etterkommere av tvangdøpte jøder som ble utdrevet fra Spania og havnet i Nederland, Hamburg, m.m.  

Ladino er betegnelsen på et blandingspråk som utviklet seg på 1200- og 1300-tallet blant jøder på den iberiske halvøy ved at de tok opp hebraiske ord i spanske dialekter (men ikke i samme utstrekning som i jiddisch på tysk grunn).  Først da jødene ble fordrevet fra Spania, tok ladino til å bli et særskilt jødisk språk, ofte skrevet med hebraiske bokstaver.  Det ble særlig bevart i sørøst-Europa (Tyrkia og Balkan).  

Bildeteksten er liten fordi den er merket med egen kommando som henviser til stilarket.

Omkring 1570 endret holdningene seg overfor jødene.  En hovedårsak er de religiøse konfliktene etter reformasjonen.  Det gjorde det vanskelig å hevde at jødene skilte seg ut som den ene åpenbart feiltroende gruppen.  I tillegg hadde herskerne økonomiske behov for dyktige folk til å fremme handel og industri.

I nederlandene skjer på 1570-tallet en markert endring i holdninger som gradvis åpner muligheter for jødene.  Etter revolusjonen 1572 kollapset det stabile styresettet.  Mye av landet bli i de følgende tiår preget av uro, med brudd på gamle regler og privilegier.  Lederne blant opprørerne mente at jødene kunne gi materiell støtte i kampen mot Spania, og William av Oranien mente at det kunne gi større gjennomslag hos den tyrkiske sultan, som også var Spanias fiende.

Århundret 1470-1570 preges av at jødene i Europa ble forfulgt og drevet ut fra sine hjembyer.  Flertallet av jøder i vest-Europa ble i denne perioden fordrevet til de polske og ottomanske områdene i øst.  Åpen tilslutning til jødedommen ble nå helt utryddet i Spania, Portugal, Italia syd for Roma, Nederlandene og fransk Provence (unntatt pave-områdene ved Avignon).  

Nederlandene (dagens Nederland og Belgia) var effektivt renset for jøder innen 1549, med unntak av noen "marranos" (se nedenfor) som ble tillatt å forbli i Antwerpen.  Også i Tyskland og resten av Italia ble jødenes bosteds-områder sterkt redusert.  

Det var en vanlig utvikling blant jøder i Europa at de, i alle fall utad, ga avkall på sin religion.    I tillegg fremsto et stort antall jøder som kristne (ny-kristne, d.v.s. antatt kristne etterkommere etter jøder fra den iberiske halvøy), samtidig som de privat og i det stille også holdt fast ved sin jødedom (krypto-jøder). 

Fra ca. 1570 skjedde en endring, hvor jødene i flere områder i Europa gradvis ble invitert tilbake for å fremme stedenes handel og industri.  På 1570- og 1580-tallet oppmuntret hertugen av øst-Frisland til jødiske bosetninger i Emden og Aurich (Gans: Zemach David p. 125 og Anklam: Judengemeinde in Aurich p. 5).  Frisland er distriktet nordvest for Overijssel.  I Overijssel finner vi byene Geelmuyden (Genemuiden), Zwolle og Kampen.  Hertugens oppmuntring kan ha sammenheng med at nederlandske flyktninger fra hertugens av Alba sine herjinger nå tok med seg sin kapital og handelsvirksomhet og trakk sydover igjen, ettersom opprøret mot Spania ble konsolidert.  Dette skapte nye behov for kapital og handel i øst-Frisland.  De fleste jødiske innvandrerne til øst-Frisland i denne perioden kom fra kirkestatene i Westphalen.  

I 1582 ble det holdt en synode for tysk jødedom.  Den skapte (delvis gjenopprettet) ett enhetlig rettslig og fiskalt system for alle tyske jøder, bl.a. med 5 høyere rabbiner-domstoler i Frankfurt, Worms, Fulda, Friedberg og Günzburg.  Jødene bl.a. i øst-Frisland hørte under domstolen i Frankfurt.

Jødenes gjeninnvandring i Nederland hadde sammenheng med revolusjonen i 1572, og det stabile styrets kollaps.  Uroen som nå fulgte veltet gamle skikker og privilegier.  Det skapte en situasjon hvor opprørslederne fant det strategisk å satse på økonomisk og materiell støtte fra jødene i kampen mot Spania.  Wilhelm av Oranien håpet også at aksept av jødene ville gi ham en sterkere posisjon i kontakt med den tyrkiske sultanen, som også var Spanias erkefiende.

I Antwerpen hadde der vært en koloni av portugisiske jøder, mange av dem av slekt som var drevet ut av Spania.  Et angrep på Antwerpen i 1576 fikk dem til å spre seg, bl.a. til Køln, Middleburg og Rotterdam. (se Pohl:  Portugiesen in Antwerpen pp. 65-67.)  Likevel flyttet i 1570- og 1580-årene grupper av tyske jøder, særlig fra øst-Frisland, over i de nordøstre nederlandske områdene, særlig til provinsen Groningen, rett nord for Overijssel.

Antwerpen ble tatt av spanjolene i 1585.  Likevel fortsatte marranere fra nederlandene å slå seg ned i Antwerpen, den sentrale handelsbyen, frem til 1595 da den nederlandsk blokaden ble utvidet til andre flamske havner, slik at handelsmenn i Antwerpen mistet sine reservehavner, hvor de tidligere hadde kunnet omgå  blokaden.  Dette førte til at portugisiske krypto-jøder fra Antwerpen etablerte et jødisk samfunn i Amsterdam fra 1595.  Av samme grunn oppsto samtidig marraner-kolonier i Hamburg, Emden og Rouen.  Mange av jødene som etterhvert slo seg ned i Amsterdam var portugisiske marranere som kom direkte fra Portugal.  Fraktkontraktene deres viser hvilken handel de hadde og hvilke steder de handlet med.  Kontraktene ble inngått foran Amsterdams notarius publicus.  

Jødene i Amsterdam ble tillatt å drive handel, men ble stort sett utestengt fra detaljhandel og håndverk.  De kunne praktisere sin religion ved private bønnestunder i sine hjem, men fikk ikke drive offentlig religionsutøvelse.  Den første synagogen i Amsterdam ble ikke tillatt åpnet før i 1639.

Hva er slektens sannsynlige historie dersom tradisjonen er korrekt ?

Den generelle historiske bakgrunnen er forenlig med familietradisjonen om at slekten Geelmuyden nedstammer fra spanske jøder.  Når tradisjonen også kan oppfattes som en negativ belastning for slekten, er det grunn til å tro at tradisjonen er basert på historiske fakta.  Vi må derfor anta at noen av slekten Geelmuydens forfedre var jøder som i perioden 1390-1502 utvandret fra Spania og etterhvert, kanskje etter flere generasjoner, havnet i nederlandene.  

For Geelmuydens forfedre kan vi anta at det er ca. 50% sjanse for at de emigrerte fra Spania via Portugal, og ca. 50% sjanse for at de emigrerte via et annet land.  Fra Portugal gikk den videre utvandringen delvis i bølger, med særlig stor utvandring 1497-1500, på 1530-tallet og igjen på 1580-tallet da den portugisiske inkvisisjonen ble effektiv.  

Gerrit Adriansz ble født ca. 1632.  Vi anslår hver generasjon til å være ca. 30 år eldre enn den neste.  Etter dette skal hans tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar (8 generasjoner bak) være født ca. 1390 og hans tipp-tipp-oldefar (5 generasjoner bak) være født ca. 1480.  Omkring denne perioden må vi anta at utvandringen skjedde.  Det må med andre ord være en meget gammel tradisjon.  Dette kan også passe med at tradisjonen er så enkel i sin form, helt uten detaljer bortsett fra de tre elementene: spanske, utviste, og jøder.  

Når slekten kom til nederlandene er ukjent.  Men navnet Gerrit Adriansz er rent nederlandsk.  Det tyder på at i alle fall faren Adrian sine foreldre var aklimatiserte i nederlandene.  (Forutsatt at han ikke, som enkelte, hadde både et nederlandsk og et spansk/jødisk navn.)  Det er et argument for å antyde at slektens innvandring til nederlandene må ha skjedd senest omkring 1570-1590.  

Dersom de fremsto som jøder eller maranos kan vi forutsette at de ikke var i nederlandene i perioden fra 1549 til ca. 1570.  Gerrit Adriansz van Geelmuyden ble født ca. 1632.  Vi kan anta at hans far er født omkring 1600 og at hans bestefar ble født ca. 1570.  Etter disse beregningene kan vi gjette på at det var hans oldefar (eventuelt en meget ung bestefar) som innvandret til nederlandene.   

Dersom familien tidlig var absorbert i den kristne flertallskulturen kan innvandringen ha skjedd langt tidligere.  I sistnevnte tilfelle må vi også regne med sannsynligheten for at de kan være inngiftet i den opprinnelige nederlandske befolkningen.  Men dersom de tidlig var absorbert i den kristne flertallskulturen må vi anta at det ble mindre sannsynlig at tradisjonen om spanske jøder ble bevart, men dette var fremdeles ikke utelukket.  I kristen sammenheng i Bergen har tradisjonen om spanske jøder overlevet i familien.  

I spekulasjonene over hva som kan ha skjedd i det halvannet århundrede som gikk frem til Gerrit Adrianssz sin fødsel, er det viktig å huske at vi vet lite.  Vi vet f.eks. ikke om slekten fortsatte som jøder, om de ble tvangskristnet (tvangsdøpt), eventuelt hvor dette skjedde (mest sannsynlige gjetning er i Portugal etter utstøting fra Spania, men det kan også ha skjedd i Spania), om en eventuell tvangskristning førte til at de ble kristne eller falt tilbake til jødedommen, eller om de ble krypto-jøder.  Derved vet vi heller ikke om de, da de på ukjent tidspunkt kom til de nederlandske områdene (nå Nederland og Belgia), fremsto som kristne eller jøder.  Det spørsmålet kan ha stor betydning for deres muligheter i området, og kan være avgjørende for spørsmålet om de kunne oppnå stabilitet, eller igjen måtte flytte på seg når jødene ble utsatt for nytt press.

I Europa på 15-1600-tallet snakket jødene stort sett hebraisk, jiddisk, spansk og portugisisk.  Om slekten Geelmuyden omkring 1600-1660 hadde et av disse eller nederlandsk som primærspråk er ukjent.

Slektens stamfar Gerrit er født i den lille byen Genemuiden (gammel skrivemåte: Geelmuijden) ca. 1632.  Byen lå ca. 12 kilometer fra den store handelsbyen Kampen.  Den lå heller ikke langt fra Zwolle og innen rekkevidde av Amsterdam.  I Tyskland var det mer sjelden at jødene  fikk slå seg ned i de store byene.  Det var mer vanlig at de slo seg ned i landsbyer i nærheten av de store byene.  Der opererte de bl.a. som bindeledd mellom by og land og deltok i langdistansehandel.  Jødenes muligheter i Amsterdam er omtalt ovenfor.  Men hvordan var mulighetene for å slå seg ned i de lokale større byene Zwolle og Kampen, eller andre større byer i Overijssel ?  Midt på 1600-tallet ble de økonomiske og religiøse konsekvensene av jødisk immigrasjon til byene mye diskutert.  Resultatet ble delvis at mindre byer nær store sentra tillot jødene å slå seg ned, men andre byer som f.eks. Utrecht stengte jødene ute.  På 1650-tallet slapp de inn i Amersfoort (nest største by i provinsen Utrecht).  I provinsen Overijssel ble det tatt beslutninger om jødenes mulige tilbakekomst i flere byer: Deventer sa nei i 1654, Zwolle sa nei i 1657.  Men Kampen slapp jødene inn i 1661, og Zwolle gjorde endelig det samme på 1680-tallet.  Slektens plassering i den lille byen Genemuiden nær Kampen og Zwolle er derfor forenlig med at de fremdeles i første del av 1600-tallet kan ha blitt oppfattet som jøder, men som aktive handlende slo seg ned i en småby nær de viktige byene for å kunne dra nytte av handelsvirksomheten der.  Men foreløpig er dette kun spekulasjoner.  

Gerrit Adriaenzen van Geelmuyden fremsto i Norge som kristen.  I tillegg viser det borgerlige slektsvåpenet et kristent element:  Over den springende hjorten står tre stjerner.  De tre stjernene symboliserer treenigheten.  Vi vet ikke om slektsvåpenet ble tatt i bruk allerede i nederlandene.  Dersom dette kan fastslås er det mulig at vi kan plassere det kristne elementet i slekten lenger tilbake i tid.  Plasseringen i en liten by nær Kampen og Zwolle er forenlig med at de kan ha blitt oppfattet som jøder, men behøver ikke bety at dette var et faktum på 1600-tallet.  Det er også mulig at en tidligere generasjon som jøde har plassert familien der, eller at de p.g.a. jødisk bakgrunn plasserte seg der fordi det var tryggere og mindre utfordrende enn med tidligere jødisk bakgrunn å plassere seg i de store byene som hadde en klar holdning mot jødene.  

Konklusjonen på spekulasjonene er at vi vet ingenting konkret om familietradisjonen.  Men de elementer som er kjent om slekten og om generelle forhold og hendelser i Europa og med jødene, virker forunderlig i overensstemmelse med det vi ville forvente om familien, dersom tradisjonen var korrekt.  Når tradisjonen i tillegg må anses å ha vært negativ, gir dette grunnlag for å mene at tradisjonen om at familien nedstammer fra spanske jøder kan ha en høy grad av troverdighet.  

Litteratur om jøder i Europa:

Per Katz:  Jøderne i Danmark i det 17. århundrede. (København 1981).

Jonathan I. Israel:  European Jewry in the Age of Mercantilism 1550-1750. (The Littman Library of Jewish Civilization 1998.)

John Edwards:  The Jews in Christian Europe 1400-1700.  (1988)